hits

DET ER VEL DEN STØRSTE UTFORDRINGEN..

Jeg må si det føles stort, noe som vanligvis er en hverdagslig ting for de fleste, er en mega stor greie for meg å kunne få til.

Det føles nok ikke så veldig stort ut for mange, da de fleste gjør dette hver dag, og gjerne i en mye større grad enn det jeg gjør. Jeg jobber jo ikke mer enn 4-5 timer hver dag, men allikevel er jeg utslitt og ender opp i sofaen etter jobb... hvorfor jeg ikke får opp energien igjen kan jeg dessverre ikke svare på. Det er bare sånn at jeg er sliten når jeg kommer hjem fordi jeg har måtte konsentrere meg og fokusere ganske mye i løpet av arbeidsdagen. Ikke bare på mine oppgaver på jobb, men også på meg selv. Holde ticsa mine i sjakk, sortere tankene i full fart for å gjøre plass til all infoen jeg får på jobb og alle beskjeder eller bare samtalene man har med barna.

Det er vel den største utfordringen, det å holde ticsa i sjakk ute blant folk. Spesielt når ticsene blir forverret når jeg oppholder meg i stressa situasjoner, om det blir for mange mennesker, eller for mange oppgaver på en gang så presser ticsene sterke på og jeg sliter med å holde de tilbake. For å klare det må jeg fokusere kun på dette, holde konsentrasjonen ganske hardt for å holde de unna. Dette blir da ganske slitsomt i lengden og når jeg endelig kommer hjem og kan slippe de løs så kommer det gjerne mer enn forventet. Pluss at hodet mitt er utslitt fordi jeg har holdt fokus og konsentrasjonen oppe så lenge av gangen.

I dag kom jeg meg på jobb! Det er så utrolig deilig å klare å møte opp på jobb og fullføre en arbeidsdag slik den skal være! Selv om det er fredag og bare var en dag så er jeg stolt over meg selv fordi jeg mestret å komme meg dit i dag til tross for at hodet fremdeles ikke er helt der det burde være enda.

På vei ut døra på jobben i dag var det mange av mine kollegaer som sa «god helg, skal bli deilig med helg nå vel?»

Hva kunne jeg egentlig svare på det? Jeg hadde jo vært hjemme omtrent hele uken... så svaret ble enkelt som «joda, men hadde vært enda deiligere om man følte man hadde fortjent den mer fordi man faktisk hadde jobbet hele uka».

Da fikk jeg ikke mange svar tilbake, bare en som sa «det er sant...» så jeg vet ikke helt hva de forventet at jeg skulle svare. Men det er slik jeg føler.

Jeg hadde nok klart å nye helgen mye mer om jeg hadde fullført en hel arbeidsuke. For å få følelsen av at jeg faktisk har jobbet for å fortjene denne helgen. Men noen ganger blir det ikke sånn dessverre. Planen min for denne helgen er å kose meg, men samtidig komme opp med en hverdagsplan jeg skal begynne å følge for å klare å fullføre flere hverdagsoppgaver, og klare å komme meg på jobb med færre fraværsdager.

Forhåpentligvis blir ting litt bedre når jeg skal over å jobbe på ungdomsskolen, da håper jeg at ting blir litt lettere, med tanke på at de «barna» der klarer seg oftest selv.

Nå blir det å slappe av litt før samboeren min kommer hjem, og så mulig finne på noe koselig etterpå i dette finværet. Her har det vært nærmere 27 grader i dag.. snakk om sydenvær!

Ha en fin dag videre!

PS: ønsker tips til hva jeg kan skrive om, da jeg føler jeg har fortalt det meste grunnleggende som trengs å vite om mine utfordringer. Kom gjerne med spørsmål og ideer til ting dere ønsker å lese om. Jeg vil selvfølgelig flette inn mine diagnoser i hva jeg gjør i løpet av dagen, men hva syns du hoved tema skal være?

Følg meg gjerne på Instagram for hverdagslige bilder og mer oppdatering på hva jeg gjør på fritiden.

linnminge

JEG DROPPER JOBBEN!

Ikke alle dager strekker til slik jeg planlegger, når ting ikke blir slik jeg planla det ender det opp med at hodet mitt blir kaos, jeg må omgjøre planene mine og det er ikke alltid like lett...

Jeg har vært hjemme fra jobb hele denne uka på grunn av at helsa mi ikke har vært på topp, jeg vet med meg selv at om jeg presser meg selv til å gjøre noe som sliter på hodet og helsa mi så vil jeg falle fort i kjelleren. Da ender jeg opp med sykemelding oppimot uker, så for meg er det bedre å heller bli hjemme i noen få dager for å få meg opp igjen.

Magen min har vært vond noen dager så jeg har ikke klart å fungere optimalt. Det å da dra seg på en jobb som innebærer at man må være tilstede og tilstrekkelig fordi det er små barn det handler om, fungerer dårlig. Barna fortjener mye mer enn det jeg klarer å prestere de dagene jeg ikke har det så bra.

Det kan se ille ut når jeg er borte fra jobb så mye jeg er til tider, med tanke på at jeg møter opp på diverse andre aktiviteter, men så må man prøve å se forskjellen på hva det innbærer, hvor mye energi de tingene tar av meg, og hvor mye det belaster helsa mi.

Det å dra på stranda tar ikke mye energi eller belaster helsa mi like mye som det å være fullt til stede og jobbe i barnehage. Pluss at jeg har tilgang og en større mulighet til å avslutte aktiviteten om jeg merker det blir for mye. Det er ikke like lett å avslutte jobben en dag det ikke er så bra.

Samvittigheten min påvirkes ekstremt høyt de dagene jeg må be om sykedag fra jobb, men allikevel drar jeg ut... forskjellen er det at jeg er ikke syk på den måten at jeg har feber og omgangssyken eller slike sykdommer som man skal holde seg unna barn. Jeg er syk på den måten at hodet mitt er på vei ned feil vei, at kroppen sier ifra ved å gi meg fysisk smerte fordi jeg er utslitt psykisk. Det å da ta en liten tur ut med venner på stranda eller ned til byen og se på biler som varer knapt et par timer er mye lettere, fordi for det første får jeg tankene over på noe lettere, og det er lettere for meg å bare forlate hendelsen jeg er i om det trengs. Jeg kan bare dra hjem etter en halvtime hvis det er alt som skal til, det kan jeg ikke når jeg er på jobb..

Jeg håper at mange kan forstå det synspunktet og grunnen til at det er slik. At jeg ikke vil bli sett på som lat og unnasluntrer, for det er jeg ikke! Men noen ting tar mer av meg enn andre ting, og da er det som regel et par dager jeg trenger som skal til for å komme tilbake på rett spor.

Så jeg dropper ikke jobben fordi jeg ikke gidder jobbe og heller vil kose meg, jeg dropper jobben fordi jeg ikke kan bidra med det barna fortjener av meg, og det de andre ansatte som er mine kollegaer fortjener av støtte og hjelp.

DET POSTITIVE MED UTFORDRINGENE MINE!

Det går i oppturer og nedturer, dessverre veldig ofte nedturer. Men oppturene er oftest veldig store når det først skjer, og da nyter jeg det til det fulleste!

Det har blitt en del negative innlegg rundt det å ha ADHD og TOURETTES, men det finnes en del positive ting med diagnosen og som mange kanskje ikke ser.

Oftest ser de andre rundt kun hva som står på nettet, at ADHD er en ting som gjør deg pratsom, masete, ukonsentrert, sint og full av energi. I noens øyne er dette ikke alltid positivt. Men har dere tenkt på hva vi faktisk kan få til og orker i forhold til resten?

Har man ADHD så er man veldig energisk oftest, dessverre går jo dette ut over nattesøvnen og konsentrasjonen til tider, men det finnes nesten ikke ting vi ikke kan få til, så lenge vi har bestemt oss for det så går det. Det kan bli mye rør og tull underveis, men til syvende og sist så får vi det gjennomført.

Men er det derimot ting vi overhode ikke har interesse for er det ikke sjans... mange mener man kan bare skjerpe seg og konsentrere seg, men det er faktisk ikke så lett når man har et så kaotisk hode. Er det noe vi ikke føler er viktig for oss får det rett og slett ikke plass i planene eller prioriteringene. Uansett hvor hardt vi prøver så vil tankene alltid skli over på noe annet.

Mange vet nok at har du Asperger eller er Autist så er de oftest veldig flinke på noen områder, og mindre gode på andre, mens noen ting kan de overhode ikke. Man kan til tider se likheter der, for med ADHD så kan vi være utrolig flinke til en spesiell ting, en ting vi virkelig setter oss inn i, mens ting som vi ikke er like gira på forsvinner helt.

Målet jeg har satt meg hittil i livet er å hjelpe andre barn i noe av samme situasjon, som trenger en støtte eller hjelpende hånd gjennom skolegangen. Den hjelpen jeg ikke fikk da jeg var ung, som jeg egentlig skulle hatt.

Jeg er full av energi, og der krasjer jo det litt med Touretten, den trenger ro og jeg blir utslitt av den, men ADHD’en klarer ikke la meg få ro, så det blir en liten kollisjon. Heldigvis har jeg delvis lært meg å balansere det og få brukt energien på riktig måte. Men det er fremdeles en lang vei å gå og jeg har mye å lære om det selv også.

Jeg kan holde på hele dagen i full fart med ditt og datt, før jeg faller sammen på slutten og er helt utbrent. De periodene jeg har som er gode er oftest veldig gode! Alt er på topp og jeg er i full ekstase over livet.

Er det noen som trenger hjelp er jeg alltid klar, energien min er alltid tilstedet for å gjøre noe. De gangene jeg sier nei er de gangene jeg vet at om jeg velger å slippe ut den energien jeg har så må jeg legge vekk noe senere for å spare opp. Det er en veldig innviklet greie egentlig.

En av de tingene jeg liker å gjøre er å dra på Amcar treff i byen her på onsdager. Det er sosialt, men samtidig er det ikke et press man må forholde seg til. Man kan ta ting i eget tempo, og velge selv om man vil komme eller ikke, og hva man vil gjøre.

Jeg får brukt energi, men på en mer sunn måte enn å stresse rundt i hverdagen.

Jeg er der så ofte det strekker til og så ofte formen tilsier at jeg klarer.

Jeg setter opp en liste over de mest positive tingene ved utfordringene jeg har:

• Får ALLTID til de målene jeg har satt meg og bestemt meg for å klare.

• Jeg har alltid et humør på lager i ulike situasjoner (litt humor da jeg har humørsvingninger ut av en annen verden)

• Jeg har selvironi (må man ha)

• Jeg klarer fortere å forstå og sette meg inn i andres vansker. For så å kunne hjelpe de.

• Jeg er ikke redd for å ta igjen eller si ifra om noe er urettferdig eller galt.

Det er nok enda flere grunner. Men det er det jeg kommer på i farten.

Spør gjerne om det er noe dere lurer på, tror det er lettere å få spørsmål enn å komme på ting selv.

JEG ER FUCKA!

Det kunne gått så mye bedre, om jeg bare hadde valgt den andre veien...

Det går i 100, eller 110 for å være mer nøyaktig.. det er varmt, men samtidig så innmari kaldt.

Hjertet mitt banker fortere enn det pleier, jeg merker at stresset i kroppen øker og jeg blir forvirret..

hva er det som skjer? Kommer det et nytt sammenbrudd snart?

Det er vanskelig å vite, da jeg har blitt så innmari god til å skjule mine veldig dårlig dager/perioder for omverden så har jeg også klart å undertrykke symptomene på sammenbruddene jeg hadde tidligere. Jeg husker ikke lengre hvilke symptomer jeg skal se etter, hvordan vet jeg når det kommer?

Jeg merker at jeg er inne i en slitsom periode igjen, forhåpentligvis blir den ikke like ille som sist, men lett blir den nok heller ikke.

Ting er kaos, ikke bare rundt meg men oppi hodet mitt. Jeg har lyst til å bare gråte, gjemme meg på rommet og forsvinne vekk fra omverden. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke eller hva som er slitsomt. Jeg er heller ikke helt sikker på hvordan jeg skal løse dette eller hva som forårsaket det. Det er noe jeg må jobbe mye med for å finne ut av.

Jeg har vært borte fra jobben i to dager nå, det er det mest ubehagelige jeg gjør, å ringe jobben og si jeg ikke kommer. Spesielt når jeg ikke ligger med feber eller omgangssyken, jeg er bare utslitt i hodet, og vondt i magen.

Magen min har vært er problem i lang tid, med en del kramper og smerter i magen og problemer med det meste generelt i magen.

Jeg var hos legen på flere undersøkelser uten at de fant noe, på siste undersøkelse fant de to cyster i magen min, begge var 2-3cm store i diameter og lå mellom blære og tarm. Da gikk det opp for meg at det er ikke rart jeg har hatt vondt i magen når så store kuler presser på det som er der inne.. forhåpentligvis vil jeg få en behandling eller hjelp for å få fjerner de.

De mener der heldigvis bare er vannoppsamling eller betennelse, men for meg spiller det ingen rolle, jeg vil bare ha de vekk sånn at jeg kan slippe å ringe på jobben noe mer fordi magen min holder meg våken om natten. Som deretter gjør huet mitt utslitt...

Jeg sitter nå med snart hele alfabetet på papirene og i diagnoser.. jeg har en lang liste med problemer jeg sliter med og føler det bare kommer flere og flere.

• Smerter i kroppen/musklene eller leddene. Mistenker fibromyalgi da det ligger i familien, men legen vil ikke utrede enda da jeg er for ung.

• ADHD

• Tourettes syndrom

• OCD

• Hudproblemer (sliter med kviser, rødhet i huden og atopisk eksem)

• Cyster i magen

• Moderat angst

• Depresjoner

Og jeg er nesten sikker på at det vil komme mer... skulle ønske det heller kunne stoppe litt og gi meg litt pause.

Veien jeg har valgt innenfor utdanning er en vei jeg mener jeg får til... men helt ærlig, til tider lurer jeg på om det er riktig valg av yrke? Har jeg valgt riktig vei? Og hvordan ville livet mitt vært om jeg tok en annen vei?

Jeg har ikke tenkt å bytte eller gi meg nå så kort tid før jeg står med fagbrevet i hånda! Den skal jeg ha først, så får jeg se hva jeg gjør videre.

Men jeg er bestemt på å bevise at selv med alle mine problemer så SKAL jeg klare å gjennomføre skolegangen. Så får vi se hvor lenge man orker å jobbe med det.. men forhåpentligvis en stund.

DET VAR IKKE SLIK JEG VILLE AT LIVET SKULLE BLI...

Jeg er den lateste personen som finnes! Det er helt utrolig, hvordan kan man være så lat? Og attpåtil så sinnsykt egoistisk...

Mange tror at jeg kommer med den ene unnskyldningen etter den andre bare for å slippe å gjøre noe.. sånn at jeg kan slippe å jobbe. Haha, ja hadde det bare vært så enkelt så hadde jeg nok kommet med bedre unnskyldninger enn det jeg gjør.

Jeg merker at for tiden er ikke hodet mitt helt med, det nærmer seg sommerferie, og det at jeg da sitter her helt blakk før en ferie er ikke særlig stas.. det hjelper ikke akkurat når jeg da får stikk kommentarer fra nære og kjære om at «sånn er det når du ikke gidder jobbe mer enn 60%».

Fordi på nettet og Snapchat ser det så innmari fint og flott ut og jobbe så «lite» som jeg gjør, da har jeg jo så mye mer tid til å kose meg..

Problemet er bare det at jeg koser meg ikke, ikke slik mange tror og slik det kanskje ser ut som.

Den «kosen» jeg har etter jobb innebærer tanker om hva som skjer og skal gjøres resten av dagen eller dagen etter, og gjerne resten av uka. Hva skal jeg ha på meg av klær i morgen? Hva skal jeg gjøre etter jobb? Orker jeg møte andre eller skal jeg bare se TV og legge meg tidlig i håp om å få litt søvn denne natten?

Den tiden jeg bruker på jobb er nok til å slite meg helt ut, derfor valgte jeg å jobbe bare 60%. I mine øyne så er ikke jobben alt, jeg ønsker et liv utenom jobben, og når jeg jobbet 100% stilling fikk jeg aldri noe fritid eller et normalt fungerende liv etter arbeidstid.

Jeg kom hjem fra jobb, helt skutt, landet i sofaen og der ble jeg resten av dagen. Mens jeg så på at mine venner dro på stranda, eller på kafé, eller bare ut og var sosiale.

Dette var ikke et liv jeg ville leve? Med jobb, lite søvn, mat og repeat?

Men slik var det blitt, for jeg hadde ikke overskudd nok til å fungere etter jobben, jeg ble helt psykisk utmattet.

Jeg kunne ikke helt skjønne hvorfor, jeg mente selv at jobben jeg gjorde var ganske enkel i seg selv.

Jeg skulle jo bare passe på andres barn, hvor vanskelig kunne det være?

Jo det skulle være vanskelig nok, jeg må være mentalt til stede hele tiden, alle barn forventer at man er klare til å ta de imot, og at man alltid har svar. Dette er selvfølgelig noe jeg trives med å gjøre, men uten at jeg selv la helt merke til det så slet det meg ned. Jeg trengte pause, men jeg tar ikke pauser når arbeidstiden er ferdig... jeg tar med meg alle tankene hjem.

Jeg forventer ikke at alle skal forstå hvordan jeg har det, for det er det kun jeg selv som klarer. Men jeg prøver bare å gi alle en litt mer åpen side av hvordan det kan se ut i min hverdag.

Det er en veldig god grunn til at jeg jobber så lite som jeg gjør, jeg gjør ikke det fordi jeg ikke vil jobbe, eller fordi jeg ønsker å nyte livet!

Ikke glem da at jeg får ikke all verden med lønn når jeg jobber så lite, og hva får folk til å tro at jeg frivillig vil ha så lite penger?

Hadde jeg kunnet hadde jeg jobber overtid og ekstra så mye jeg kunne. Men jeg har lært med årene at det å presse meg selv over kanten bare resulterer i nedgang og kaos.

Jeg har mine tanker og perioder som er tunge, men det å vite at jeg har en jobb å gå til som kan få meg over på andre tanker er kjekt å ha. Men blir det for mye, så bikker det fort over til at jeg ikke klarer å holde fokus, og alt strevet den dagen var forgjeves.

Det at så mange har så høye forventinger til meg kan nok være fordi jeg ser ut som alle andre, det er ikke noe spesielt ved meg som gjør at folk kan se at jeg har utfordringer.

Jeg har ingen synlig funksjonshemning, min utfordring og «hemning» gjemmer seg inni meg, der ingen kan se den.

Jeg er ingen sjenert person, jeg står frem sånn jeg er, og det får folk bare finne seg i. Dessverre er det noen der ute som gjerne ønsker at jeg blir mer sjenert, at jeg hysjer meg ned på ting og at jeg kun oppfører meg som en liten marionette dukke... dessverre er dette folk i min nære krets og familie. De man skulle tro støttet deg mest og hjalp deg opp.. isteden er det de som drar meg lengst ned.

Her var et bilde av slik alle vil jeg skal se ut og fremstå... bildet under viser hvordan jeg egentlig ser ut.

Uansett hvordan kroppen min fremstår i ulike posisjoner, så er jeg stolt av den! På samme måte som at jeg er stolt over meg selv med tanke på hva jeg har fått til så langt! Til tross for alt som foregår i hodet mitt har jeg kjempet meg frem og står snart med et fagbrev i hånden!

Hvor mange kan skryte på seg at de har Tourettes, ADHD, tvangstanker (OCD) og har klart å fullføre en hel skolegang? JO JEG KAN!!

Så jeg står oppreist med strak rygg og roper ut at jeg kan! Jeg klarte!

DIAGNOSEN SKULLE ENDRE ALT!

Jeg løp så fort jeg kunne, jeg ville bare vekk! Men uansett hvor jeg løp og hvor fort jeg løp så fulgte det etter meg, jeg ble ikke kvitt det...

Det var en tung tid, det skjedde så mye, et problem som har fulgt meg så langt jeg klarer å huske tilbake.

Jeg ble diagnosert med Tourettes da jeg var 6 år gammel, etter at min mor og stefar la merke til at jeg hadde noen spesielle «uvaner» som ikke ga seg uansett hvor mye de prøvde å få meg til å slutte.

Mamma tok meg da med til BUP for å få en forklaring på dette. Så kom diagnosen på plass og alt skulle endre seg...

Jeg starter i 1.klasse, og alle årene fremover gjennom min skolegang skulle nå bli en utfordring.

Jeg klarte meg greit de første årene, mye fordi min mor hadde opplyst skolen nøye om det jeg strevde med som hun visste frem til nå. Lite visste hun at det senere skulle bli mindre synlig og mer psykiske problemer, og at hun nå ikke lengre kunne hjelpe meg slik hun pleide.

Mot slutten av barneskolen begynte jeg å slurve med leksene, ting ble mer kaos rundt meg fordi jeg ikke taklet å stå med et ansvar.. bare det å holde rommet ryddig ble en påkjenning. Det ble mye mas og mye kjeft den perioden. Fikk høre at det var så typisk tenåringer å oppføre seg sånn osv.. men uansett hvor mye jeg prøvde å få de til å forstå var det plutselig ingen som så meg lengre..

Min mor prøvde alt hun kunne å prate med meg, hjelpe meg og støtte meg. Men alt jeg tenkte var at hun aldri ville forstå det siden hun ikke selv hadde de problemene. Jeg måtte klare meg selv, og begynte da å bygge opp en forsvarsmekanisme for å beskytte meg selv.

Jeg trakk meg unna alle, ville ikke snakke med noen.. begynte å utagere på skolen og hjemme, fikk voldsomme raseriutbrudd og streiket når det kom til skolearbeidet.

En dag jeg var hjemme etter skolen, vi hadde spist middag og nå var det i full gang. Jeg kjente at det bygde seg opp inni meg, jeg var ikke helt sikker på hva som gjorde det men jeg merket at jeg ble sint av noe.

Jeg og mamma hadde hatt en krangel og jeg merket at nå orket jeg ikke mer, ticsene mine hadde forverret seg, men ingen visste det da jeg skjulte det for de rundt meg. De presset seg på, og jeg visste at om jeg slapp de ut nå så ville jeg få et sammenbrudd, dette ønsket jeg ikke at min mor skulle se. Jeg skrev en lapp og rømte hjemmefra!

Jeg løp bortover veien, og oppover i skogen.. jeg hørte mamma rope fra huset da jeg var kommet langt nok til at hun ikke kunne se meg mer. Det stakk i hjertet mitt da hun ropte, men jeg visste at jeg måtte gå for å roe meg ned og skåne henne mot den byrden av å ha et barn med problemer rundt seg. Jeg prøvde å løpe fra mine problemer, men uansett hvor fort eller langt jeg løp fulgte de etter meg. For problemene var ikke hjemme, de satt i meg!

Jeg gikk over skogen og til en venninne, der fikk jeg tilbringe resten av kvelden.

Da min stefar hentet meg den kvelden og jeg kom inn, stod mamma klar med en klem.

Den støtten jeg har fått av mamma er det ingen andre som har klart å gi meg enda. Hun har passet på meg, støttet meg og hjulpet meg gjennom alt men samtidig satt grenser og vært klar og bestemt på at jeg ikke skulle gi meg. Hun presset meg til å fortsette fremover.

Det var ikke første gangen det skulle være slik, det var mange år igjen med nye utbrudd og mye smerte. Jeg var en del hjemme en periode fra skolen, smertene etter ticsene var uutholdelig. Jeg ønsket bare at de skulle slippe, at de skulle forsvinne og la meg være i fred. Slik var det dessverre ikke... og slik er det ikke heller den dag i dag. Jeg må jobbe hardere enn mange for å oppnå samme ting. Da jeg bruker mer tid og mer energi på å utføre dagligdagse oppgaver.

Jeg har blitt fulgt opp av alt av psykologer gjennom tiden, først BUP, så PPT og nå til dags dato går jeg til DPS. Det er først nå de par siste årene, etter at jeg begynte på DPS at jeg har fått den hjelpen jeg kan få. Jeg ser endelig en fremtid, har knapt ett år igjen av lærlingtiden min før jeg står med fagbrev i hånden. Et bevis på at jeg faktisk klarte å kjempe meg gjennom alle utfordringene og frem til mål!

Jeg har klart det!

SKJERP DEG!

Det kommer i bølger, store bølger og små bølger, alt avhengig av hvordan dagen har vært. Det verste er de dagene bølgene er så store at jeg ikke klarer svømme opp til overflaten men heller drukner i alt som følger med den...

Jeg er glad for at det er lenge siden sist en slik bølge rammet meg så sterkt, men jeg husker veldig godt spesielt ett sammenbrudd jeg hadde. Jeg håper jeg aldri opplever slikt igjen...

Jeg bodde alene litt landlig, null tilgang til å komme meg noe sted da jeg hadde dårlig råd og veldig få som kom å besøkte meg eller tok meg med ut på ting. Det ble ensomt, tankene levde sitt eget liv og tok rett og slett over hele meg. Jeg levde etter alle disse tankene, samtidig som jeg prøvde å kjempe meg unna de.

De gangene jeg kjempet meg hardt gjennom og så et smutthull kom bølgen og dro meg ned.

Ticsene var ille, jeg hadde smerter så og si overalt, det var ingenting som hjalp føltes det ut som, alt ble bare for overveldende.

Jeg satt hjemme i sofaen min, alene, slik jeg pleide. Så på TV og spiste, da jeg plutselig kjente at kroppen fikk en form for panikk, jeg begynte å skjelve, puste fort og ble kvalm. Da jeg prøvde å reise meg opp falt jeg bare ned på bakken og lå i fosterstilling mens kroppen ristet og jeg pustet uvanlig fort, smerter i brystet og kaldsvettet.. heldigvis rakk jeg fram til mobilen som lå på bordet, jeg fikk ringt en god kompis som hjalp meg gjennom dette. Jeg hadde hatt slike anfall før, som også likner på panikkanfall. Rett og slett fordi jeg nå var utbrent, sliten og full av smerter pga ticsene som tok overhånd.

Tankene var så sterke at det tok opptil 1 time før jeg kom meg opp igjen. Jeg husker ikke nøyaktig alt hva jeg sa i telefonen til min kompis mens jeg lå der, men mye innebar at jeg ikke orket dette livet mer, jeg ville dø! Jeg var så sliten av ticsene og skulle ønske jeg kunne fjerne de slik at jeg kunne få litt fred en stund.

Jeg har fremdeles perioder jeg ønsker å bare sitte og gråte for meg selv, bare pakke meg inn og rømme til en annen verden en stund. Men med tanke på at det er så mye jeg må gjøre i hverdagen så presser jeg meg selv til å gå igjennom dagene.

Presser vekk alle følelsene mine, gjemmer de langt inni meg. Dessverre resulterer det i at humøret mitt ikke er stabilt, og jeg blir veldig emosjonell. Samtidig kommer det frem et annet inntrykk av meg til de rundt meg, og når jeg da faller sammen og ikke orker mer får jeg oftest bare «skjerp deg» som svar.

Jeg kan forstå de, siden de ikke er vane med at jeg er sånn, men noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne vise en film av hvordan jeg har det, hvordan det ser ut fra min side. At ting ikke er så lett som mange tror. Det ligger mye bak avgjørelsene jeg tar...

En tanke som går gjennom hodet mitt daglig er den skuffelsen jeg har over meg selv, av at jeg ikke strekker til. Jeg sliter i jobb sammenheng, da jeg har valgt å gå ned til å jobbe 60% isteden for 100% der jeg er lærling nå. Dette får jeg stadig høre, jeg er i hvertfall sikker på at jeg ikke får lov å glemme dette. Kommentarer om at jeg ikke kan klage på noe, eller si noe om at jeg er sliten...

Jeg har i noen samtaler hvor det å være sliten har vært et tema, nevnt at jeg er sliten og mye trøtt... da får jeg som svar «haha, ikke klag, du jobber jo bare 60%, du skulle visst hvor slitsomt det er å jobbe 100%». Når disse kommentarene kommer flyvende mot meg har jeg bare lyst til å forsvinne og gråte... det sårer og gjør vondt. Det er en grunn til at jeg jobber 60% og ikke 100%, men det ser det ikke ut til at noen klarer å forstå.. hadde jeg kunnet jobbe 100% hadde jeg gjort det. Og det at jeg jobber 60% er det faktisk ikke jeg som bestemte, det var den som vurderte helsa mi.

Jeg vil da slenge tilbake når disse kommentarene kommer «du skulle bare visst hvordan det er å jobbe med Tourettes og ADHD, pluss mye annet.. hold kjeft om stillingen jeg har frem til den dagen du selv har gått en hel uke med mine utfordringer. Så kan vi snakke om hva sliten er for noe»!

Sammenbruddene kommer oftere om jeg er sliten, og jo mer sliten jeg er, jo sterkere er de! Jeg har heldigvis klart å lære meg symptomene på det så jeg klarer å avverge det til tider, sist tok jeg ut en sykemelding en uke når jeg merket at det var på grensa.

Så en ting er sikkert! Ikke kommenter hva andre gjør eller hvilke valg de tar med mindre du har hele historien på hvorfor, det er alltid en grunn!

MAMMATILMICHELLE - UNG OG DUM!

Vi har alle våre egne meninger, og det er fullt forståelig at alle gjerne vil uttrykke sin mening... Det er alltid noen som vil mislike det en annen gjør, sier eller skriver offentlig, om man er blogger, artist, en mamma eller alene... så vil det alltid være noen som må kommentere det!

Det som irriterer meg veldig disse dager er når jeg går inn på instagram og leser alle de negative kommentarene som er på det Anna legger ut, det er mye bra der og jeg er kjempe glad for å se at det faktisk finnes mennesker der ute som ikke henger seg opp i alt på en negativ måte, men heller prøver å se situasjonen fra andres side. Allikevel er det mange der ute som er ganske trangsynte og kun tenker på seg selv og sitt, da tenker jeg, det er vel for fader ikke deres liv? Ja, hva så om ho har tre barn med tre menn? Jeg har en søster som har en annen far, og to brødre med en annen mor, det blir folk ut av oss også!

Jeg ser opp til Anna, og hvilken styrke hun faktisk har, jeg kunne aldri forestilt meg hvordan det er å bli mor som 14 åring, men jeg har stor respekt for de som har klart den rollen i så ung alder!

De negative kommentarene som blir slengt ut i kommentarfeltet syns jeg bare er ren sjalusi, det virker som folk er sjalu fordi ho både har et familie liv som de fleste ønsker seg, og at ho tjener godt og er kjent! De som mener at Anna var ung og dum, se dere litt bak skuldrene og prøv å tenke etter hva dere har gjort opp igjennom årene, jeg tror ikke at dere har en perfekt historikk heller! Men ho får det til å funke, ho oppdrar tre barn, og har gjort dette alene i noen år, hvor mange andre kunne klart dette uten å bryte helt sammen underveis? Hun er en sterk person og jeg har stor respekt for henne! Har man ikke noe pent å si om folk så hold heller kjeft! Ingen bryr seg om at du ikke liker henne eller at du mener hun er dum eller ubrukelig som mor, som mange av dere har skrevet tidligere. Det er hennes liv, hennes valg og ingen andres, hva tjener dere på å slenge dritt? Hvis man har så lite liv at man må rakke ned på andre for å få seg selv til å virke bedre, da er det veldig synd på dere!

Skaff dere et liv isteden for å rakke ned på andre som ikke har noenting med dere å gjøre!

STØTTEN, STRESSET OG TÅLMODIGHETEN!

Det er mye i livet man skal igjennom, glede, sorg, kjærlighet, frustrasjon og alt som følger med det å være mennskelig. Er man da jente så har man en del hormoner som forsterker disse. Har man Tourettes og ADHD i tillegg, blir dette nok en gang fordoblet, noe som vil si at er man jente og har dette er alt ganget med 10 eller mer enn hva «vanligvis» er «normalt» å ha av følelser og reaksjoner.

Den største utfordringen er det å holde alle følelser og humør i sjakk til en hver tid, spesielt ute blant andre.

Jeg har heldigvis ikke det største problemet av dette, ikke nå ihvertfall, jeg hadde det litt vanskeligere med tanke på dette for noen år siden.

Det går i periodevis, og avhenger faktisk ganske mye av hvordan humøret er. Er det en tid hvor noe forandrer seg i min hverdag vil ticsene bli kraftigere, hvis det er en stor omveltning i livet mitt. Uansett hva slags, det kan være negative ting og positive ting. Kroppen blir stresset uansett hvilken forandring som skjer i livet, selv om det ikke er en negativ stress så vil ticsene bli påvirket fordi jeg er stresset.

Jeg var på mitt verste som jeg kan huske den tiden det brøt opp med eksen min, jeg måtte bygge meg opp igjen, prøve på nytt å få kontroll over alle følelsene mine og alt som skjedde inni meg. Det skjedde igjen den tiden jeg møtte en ny, men denne gangen var det en positiv ting som skjedde i livet mitt, ticsene ble forverret, men av en helt annen grunn og de ble ikke like sterke. Sterkest var de når det var en nedtur i livet mitt.

En ting som er viktig for meg er at de som er rundt meg er tålmodige, uten tålmodighet vil jeg bare trekke meg unna. Jeg trenger at de som omgås meg lar meg ta den tiden jeg trenger på å gjøre ting, hvis det blir for mye mas rundt meg blir jeg igjen stresset og ticsene øker, dette medfører at jeg kan komme i en deprisjonsfase eller få en for for et sammenbrudd.

Heldigvis har det ikke vært ofte disse sammenbruddene kommer, men når de kommer betyr det at det har vært for mye rundt meg og for lite ro en stund. Hvordan et sammenbrudd er for meg skal jeg skrive mer om siden, da det er en del å sette seg inn i. Men derfor er det viktig at man ikke maser eller stresser meg for ting som ikke trenger å bli stresset med. Da det er vanskeligere å få kontroll over ticsene når de først har sluppet til.

Det er til tider ting blir stressende, men da er det ofte en god grunn og verdt det. Hvis jeg selv velger å stresse meg opp vel å merke. Dette er noe jeg selv må kunne få styre, det er ingen andre som skal be meg om ditt eller datt om jeg har bestemt meg for at jeg trenger litt tid på akkurat det.

Jeg vil også fortelle senere om hva som kan være årsaken og utløseren til at jeg får et sammenbrudd, men frem til da håper jeg dere vil følge meg videre i reisen gjennom hvordan det er å være jente med Tourettes syndrom og ADHD.

HADDE JEG BARE KUNNET... DEL 2 (siste)

En smerte som er evigvarende, både fysisk og psykisk... Tanker og tics, rastløshet og temperament...

Bare det å komme seg ut av senga er en utfordring, hver eneste dag, selv om jeg er utvilt og klar til å stå opp er ikke kroppen helt med der. Eneste tiden jeg føler at jeg kan slappe av er når jeg sover, og ikke alltid da en gang funker det, våkner ofte på natten og sliter med å sovne. På grunn av dårlig og lite søvn øker ticsene og jeg sliter hardere med å holde de igjen! Det er en evigvarende kamp om å stenge de inne slik at jeg kan leve et normalt liv uten å bli brutt helt ned!

Når jeg endelig har sovnet på kvelden våkner jeg ofte flere ganger på natten fordi jeg har kjempe vondt i kroppen, spesielt tar det på nakken og ryggen min... Konstant huepine i de periodene jeg har veldig mye tics i løpet av en dag.

Det som tar mest på når det gjelder tics er det å kontrollere dem og smertene om man ikke kontrollerer...

Hvis man velger å holde de tilbake må man da streve med å fokusere kun på dette, sklir det ut en gang må man starte helt fra bunn, da er alt bortkastet og like slitsomt og starte på nytt. Velger man å la de slippe fri ender man opp med store smerter i kroppen som ofte er så vonde at man ikke klarer annet enn å bare gråte. Det har jeg gjort mye i min tid for å si det sånn når det kommer til smertene jeg har.

Veldig få ser de smertene jeg har fordi jeg tvinger meg selv til å tåle det, tvinger meg selv til motstå tårene som presser seg frem. Uansett hvordan jeg sitter på en stol verker det i beina og ryggen, uansett hvordan jeg ligger eller står er det akkurat det samme. Det finnes heller ingen medisiner for TS og jeg har det hele livet, så da kan jeg likså godt lære meg å leve med det så godt det lar seg gjøre! Men tro meg, som jeg har nevnt tidligere, selv om ingen kan se smertene eller ticsa så er de der, jeg er bare forbanna god på å skjule det!

Det verste jeg kunne gjort som jeg tror selv er å slippe løs ticsa offentlig, vise ukjente hvordan det er, spesielt siden jeg klarer å holde de tilbake en viss lengde av gangen. Da jeg var yngre var ikke dette like lett så jeg var ofte kjempe flau og lei meg fordi jeg ikke klarte å styre de teite bevegelsene jeg hadde, som jeg ikke helt klarte å forklare selv. For det å være ute i en folkemengde er en utfordring for meg, fordi der kræsjer det litt med tanke på at jeg blir stressa og sliten og da presser ticsa på, men samtidig vil jeg være der fordi jeg er en veldig sosial person og veldig rastløs av meg...

I slike situasjoner så velger jeg å møte på noen aktiviteter som foregår og deretter dra hjem og roe ned, eller i hvertfall prøve. Et eksempel på en aktivitet jeg er med på er jo mye av det som foregår i byen på 17.Mai, jeg syns den dagen er kjempe koselig og det gleder meg å se hvor hyggelig alle har det den dagen, samtidig blir jeg kjempe sliten og vil bare løpe bort i et hjørne og hjemme meg og slippe ut alle ticsa som venter på å komme ut og grine samtidig... Folkemengder stresser meg på slike dager. Det merkelige er jo at jeg fint klarer å omgås folkemengder i andre situasjoner, som for eksempel første året jeg gikk på videregående var det åpen dag, vi hadde i oppgave å lage et "moteshow" for familien som skulle komme, jeg var den som endte opp med å være modellen og måtte vise meg for mange mennesker.. man det var ikke et problem, for da setter jeg meg inn i en rolle på en måte som jeg spiller litt ut og da fokuserer jeg kun på det.

Hvis det er ting som interesserer meg så klarer jeg fint å få roet ned kroppen. Det å være rundt barn er også noe som gjør at jeg føler en slik ro inni meg, det å se at de leker og ler, og hvor sprudlende og hyggelige mange av dem er!

Det er vanskelig å forklare hvordan ting fungerer, og hvordan ting påvirker meg, men jeg vil tro mange merker og ser tydelig på meg om jeg er i en situasjon jeg ikke trives i, om jeg blir stressa og nervøs så merkes det.

Det å sitte stille i lengre tid er ikke noe for meg, jeg vil derfor velge å jobbe i en praktisk jobb, utdanningen som da kombinerer mine to interesser passer da perfekt. En jobb på grunnskolen 1.-7.klasse. Der er det mye aktivitet da man alltid må følge opp og holde barna interesserte i fagene de skal lære, det å være kreativ for å engasjere dem men samtidig passe på at de ikke blir lei.

De gangene jeg kan brase ut i gråt er de gangene jeg blir for mye alene, hvis det går flere dager mellom hver gang jeg er sosial med andre så kan jeg bli ensom og tankene overtar ganske mye for meg da. Det er oftest når jeg sitter alene at tankene strømmer på, når jeg ikke har noe som oppholder meg og på en måte holder meg fokusert på noe annet enn tankene jeg sitter med, det er da jeg sakte men sikkert synker sammen og det tar da lang tid å bygge meg opp. Hadde jeg ikke hatt de vennene jeg har så hadde jeg nok ikke hatt det like lett som jeg har det i dag, det er fremdeles ikke lett å leve med dette, men det er lettere og ha noen jeg kan støtte meg til og noen som motiverer meg til å fortsette veien fremover, og ikke bakover eller nedover.

Hadde jeg bare kunnet kontrollere det uten å bli helt utslitt!

HADDE JEG BARE KUNNET.... DEL 1

Hvor kommer alt dette fra? Hvorfor er de der? Uansett hvor mye jeg prøver og kjemper om å holde de borte, holde de skjult for omverden så klarer de på en eller annen måte å snike seg frem og ut. Jeg ba ikke om dette, det må ha vært en grunn, men hva er denne grunnen? Hvorfor skjer det akkurat meg?

Hvordan ting fungerer i mitt hode er et mysterium, selv for meg til tider.. jeg skjønner ikke helt hva som foregår der oppe, eller hvordan jeg skal få full kontroll på det som skjer.

Det er en hard kamp, en hard kamp mot meg selv jeg skulle ønske jeg slapp å kjempe.. Ikke mange kjenner til det problemet, og mange kan tro det er overdrevent. Selv om det ikke syns betyr det ikke at det ikke er der, og stresset med å måtte forklare seg for alle man møter og tiden og energien man bruker er jeg ikke villig til å bruke, alternativet er da å holde de unna, langt unna de rundt meg. Symptomene er der allikevel, folk ser det og begynner å lure, jeg prøver å unngå akkurat dette, men det kommer uansett.. INGENTING går jo, ingenting funker og ingenting hjelper, hvorfor må det være så forbanna vanskelig å forstå? Jeg er annerledes, ja jeg vet det og jeg trenger ikke noen påminnelse om dette hver gang jeg er i en folkemengde eller med folk.. Kan ikke folk bare godta meg slik jeg er?

Å stille spørsmål ut av det blå uten at man i heletatt er inne på tema eller uten at jeg har vist noen tegn til at jeg vil snakke om det, gjør at ting bare blir slitsomt for meg. Jeg godtar spørsmål fra venner og noen ganger bekjente, men fremmede som lurer på alt gjør meg mer sliten.. Ikke spør meg hvorfor, jeg vet ikke selv!

Dette vil ikke si at det er ulovlig å spørre, men man kan vel i det minste spørre "Kan jeg få spørre hvorfor du gjør sånn?" da er det lettere for meg å svare enten "nei" eller "Jeg er annerledes bare, ikke noe jeg styrer selv" og ferdig... Jeg skulle ønske jeg klarte å ta imot bråe spørsmål fra andre, og jeg strever hver dag med å godta dette.. men jeg tror dette er noe jeg aldri vender meg til!

Et avsnitt fra min personlige dagbok:

"Det hadde hjulpet mye å bare få litt ro snart, over en litt lengre periode, slik at jeg rekker å tenke gjennom ting, rekker å få litt kontroll igjen. Hva er det som skjer med meg? Jeg prøver så hardt å være normal, men tankene mine gjør dette veldig komplisert kjenner jeg. Negative tanker presser seg inn uansett hva jeg gjør eller hva som skjer. Jeg er sliten! Vær så snill, la meg få litt ro..."

Det er en mørk stillhet rundt meg som kun jeg selv legger merke til, dette er skremmende og jeg ser ingen utvei... Slik føles det i mitt hode, mine tanker, og derfor er alt negativt. Lyset slipper ikke frem, og hvor mer jeg går mot den lille lyse prikken jeg ser i enden så blir veien bare lengre, jeg føler jeg bare vil stoppe og gå og vente og håpe at lyset kommer mot meg isteden.

Jeg er stresset på samme tid som jeg er drit sliten, jeg er alltid så sliten at jeg bare vil legg meg og sove i flere dager. Men jeg vet at dette kan jeg ikke gjøre så jeg må tvinge meg selv og presse meg til å møte omverden og leve som normalt, hodet mitt vil ikke... hodet mitt vil ikke møte omverden, den vil ikke ut eller leve et normalt liv, den vil bare sitte i mørket og gråte, den vil sitte alene og sove i flere dager uten kontakt fra noen. Et samarbeid mellom dette er det jeg strever hardt med hver eneste dag.

En utfordring for meg er å opptre normalt foran folk, opptre som om jeg er som alle andre når jeg ofte bare vil blåse ut i sinne av noe som irriterer meg litt, ut i gråt fordi hodet mitt er så fult av alt annet så jeg får ikke plass til noe mer, av fortvilelse, bryte sammen i gråt fordi jeg har mistet meg selv for ganske langt tilbake i tid og jeg strever nå med å bygge meg selv opp, jeg føler meg ofte falsk fordi jeg presser meg selv til ting hodet mitt ikke vil men som jeg vet jeg må for å virke normal! En ting jeg gjerne skulle ønske var å ha noen her ved min side hver dag, en som kunne hjelpe meg å bygge meg opp, så jeg slapp å slite med dette selv.

Jeg vil så gjerne få sagt alt jeg tenker på, men da vil vel folk tro jeg er spin spenna gæærn, hehe.

Hadde jeg bare hatt en eller annen som jeg visste kunne takle dette, som jeg visste jeg klarte å si det til uten at den forbanna påtrengende samvittigheten slet meg ned. Hadde jeg bare hatt tiden og energien og samvittigheten til å legge mine plager og tanker over på en annen som kan hjelpe meg å bære dette, uten at den personen får tanker eller plager av dette, noe jeg føler er umulig! Hadde jeg bare kunnet....

SMERTER INGEN SER!

En smerte kan bety mye, det kan være en smerte man kjenner etter å ha brukket beinet, en smerte man har etter kjærlighetssorg, eller rett og slett en smerte ingen legger merke til!

Min smerte har jeg levd med hele livet, ihvertfall så lenge jeg kan huske... Og ingen kan se den! Den sitter i hodet mitt, masse tanker som skaper kaos og virvarr på ett og samme sted på samme tid! Denne smerten ingen andre ser, enn de nærmeste og meg selv, ikke alltid de nærmeste ser den heller for jeg er blitt dæven så godt til å skjule mine negative sider ute blant folk.

De ticsene jeg har som innebærer i diagnosen min, gir meg fysisk smerte, men også psykisk.

En periode for noen år siden hadde jeg ekstremt mye tics som påvirket kroppen min. Jeg hadde mye smerter i ryggen, nakken og beina. Pluss skuldrene.

Jeg har alltid likt kroppen min, kanskje syntes at jeg var en smule tynn til alderen, men ikke noe annet enn denne filletingen. Jeg hang meg aldri opp i hvordan kroppen min så ut, ihvertfall ikke i fullt alvor.

Jeg pleide å trene litt før, og fikk høre av mange at de tenke at jeg trente for å få en mer fitness kropp, dette stemmer ikke... Det er bare et ekstra bonus av det å trene, jeg trente av hovedgrunn at jeg ville minske mine daglige smerter og plager, selv de psykiske smertene jeg til tider kan/kunne ha. Og jeg er stolt av meg selv at jeg faktisk har klart å ta tak i mine problemer helt på egen hånd!

Ingen har hendvist meg til å trene, ingen har blandet seg bort i hvordan jeg spiser... Noe som tidligere var for mye dritt mat som sjokolade og burger ganske ofte... Jeg hadde endret livsstilen min drastisk på bare noen dager! Jeg merket til og med at på grunn av treningen ble jeg brått mye mer tilstede og jeg ble mye hyggeligere og blidere mot min stakkars samboer som måtte leve med mine problemer på hjemmefronten! Jeg så forbedring etter bare to økter! Ikke verket det lengre som det pleide i ryggen og knea mine om kvelden, ting ble bedre!!

Og jeg er da stolt over å vise kroppen min!

Fordi DENNE kroppen har klart deg gjennom MENGDER med smerter opp gjennom tiden, kasting på hodet, hopping, tramping, rykninger og mye mer som slet på både ledd og muskler... Og jeg står her fortsatt!

TICS OG HVA DET INNEBÆRER FOR MEG!

Det er sånn det er... sånn er det i følge nettet og alle de ekspertene der ute som har forsket og lest seg frem. Og ja, mye av det stemmer, det er en grei grunnleggende forklaring.

Det mange ikke tenker på er at det er så mye mer.. om man bare kunne klart å slappe av.

Det finnes dager hvor man endelig kan ta ting med ro, slappe av og nye livet i nuet...

Skulle man tro.. Men da er det alltids andre ting som må gjøres og bli ordnet. Det er i hvertfall det jeg går rundt og tenker på, jeg skulle ha vasket dette, ryddet dette, ordnet og laget dette.. og dette går på Repeat i hue mitt hele dagen.

"Så gjør det da så slipper du tenke på det.." ja det skulle vært greit om ting var så lett.. for mange er det nok det, men ikke for meg. Jeg må da planlegge hvordan jeg skal gjennomføre dette og det tar tid, hvis ikke klarer jeg ikke gjøre det. Dette er da den ene delen av OCD versjonen jeg sliter med. Og den planleggingen kan ta opp til to timer og hele kvelden før jeg endelig finner en løsning på hva jeg skal rydde hvor og hvilket system jeg må ha i hjemmet for å føle at det er ryddig.

Oppe på det hele har jeg også noe som kalles "Tics" , dette er i utgangspunktet ufrivillige bevegelser og lyder. Jeg har ingen slike lyder heldigvis, for dette kan variere kraftig fra person til person, hvilke lyder man har og hvor høy denne lyden er. Jeg hadde det da jeg var mindre, jeg gikk rundt og ropte "JA" med en liten hoste lyd i mellom, dette føltes selvfølgelig flaut for meg når jeg gikk rundt offentlig i butikker og på skolen og lagde denne lyden, fordi alle stirret og spurte hvorfor jeg gjorde dette. Det var noe jeg ikke klarte å forklare, jeg klarte ikke sette ord på hvorfor jeg var "Merkelig" det bare var sånn. Som tiden gikk forsvant dette ticset, det ble borte. Og dette kan da skje med folk som har TS, ticsene kommer og går, og man kan også bli påvirket av andre bevegelser og lyder som er rundt seg.

Jeg hadde en tid også et tics basert på bevegelse, jeg satte meg ned på huk for så å reise meg opp igjen før jeg kunne gå videre. Jeg gikk et visst antall skritt før jeg måtte gjenta denne bevegelsen. Og de fleste tics har konsekvenser, man får en eller annen plage av ticset som man må slite med resten av livet om man er riktig uheldig. Og jeg har da fått en form for slitasje i knea, vondt i leddene og betennelse i knea. Hvis dette ikke var nok fikk jeg jo selvfølgelig et nytt tics når dette var over. Jeg hoppet små hopp etter noen skritt... dette gjorde ikke knea noe bedre. Da ble det ut og inn på lege kontor og sykehus for å finne en løsning for meg slik at jeg kunne unngå å belaste knea når disse ticsene kom.

Jeg fikk også en del spørsmål om hvorfor jeg ikke bare lot være, hvorfor jeg ikke bare holdt de tilbake.. jo det er av den enkle grunn at jeg ikke klarte det. Det å holde igjen et tics er som å la vær å blunke.. prøv dette en hel dag og se hvordan det går. Det er like vanskelig å holde tilbake det å blunke som det er å la vær å gjøre tics.

For å ikke blunke må man konsentrere seg veldig om dette, noe som medfører at man ikke får med seg så mye av hva som skjer rundt seg, dette var da min prøvelse i timene på skolen. Derfor slet jeg med å følge med og jeg ble hengende etter.. så da kan dere se, at det er alltid en grunn til at noen ikke er like flinke på skolen som alle andre, alt har en forklaring.

Dagene jeg hadde veldig mye tics, kunne jeg ikke gå på skolen, det var for mye smerter i kroppen og for mange tanker i hodet til at jeg klarte å fungere normalt ute blant folk. Tourettes er en veldig slitsom ting å ha, det går ikke bare ut på å ha tics, men det er også en del psykiske ting som innebærer dette. Noe man ikke kan kontrollere. Jeg har heldigvis fått masse hjelp og masse støtte fra familie og venner, jeg har også vært med i tourettes forening hvor man har fått kurs i hvordan man kan komme seg gjennom en hverdag med dette. Der lærte jeg å skjule mine tics for offentligheten. Jeg klarer å holde de igjen, så jeg er ganske sliten når jeg kommer hjem fra selskapligheter eller bare en bytur. Prøv det ut, neste gang du er ute blant folk skal du unngå å gjøre en ting du har en veldig trang til å gjøre, eller unngå å blunke.

Ticsene jeg har hatt gjennom tiden som jeg kan huske er:

• Småhopp som har slitt på mine bein.

• Blunking med øynene som har skapt huepine.(tics jeg har til dags dato)

• Hakking av tenner som har også skapt huepinne samt støl kjeve.

• Bøying av knær som har slitt på hoft og knær, samt ankel.

• Risting av hode, som har skapt nakke og hue smerter, og senere i tid ryggsmerter.

• Knekking av fingre, som skaper verking i ledd på armen. (tics jeg har til dags dato)

• Spenning av muskler i så og si hele kroppen - det er som å ha gym hele dagen. Man blir ganske støl etter noen timer. (tics jeg har til dags dato)

Dette er noe av de jeg kan huske. Og mange av disse har jeg klart å tvinge bort med mye jobbing og mye hjelp fra både familie, venner, lærere på skolen og til og med psykolog.

Disse plagene er det få som vet om at jeg har, jeg pleier som oftest ikke å si noe når jeg møter noen for første gang, jeg nevner ingenting av hva jeg sliter med. Og ytterst sjeldent er det folk som legger merke til det også.

For ikke så mange måneder siden fikk jeg også Lumbago i ryggen, også nærmere isjias plager. Dette skapte bare større problemer for meg siden jeg alt har ticset om at jeg spenner alle musklene i hele kroppen, da også ryggmusklene... Så når ticset kommer og jeg spenner muskelen i ryggen, smeller det til i korsryggen og jeg mister krefter i beina.. så da blir jeg som oftest liggende/sittende resten av dagen uten å omtrent kunne flytte på meg.

Mange tenker nok "gud så mye klaging". Vel ja, det kan hende det kan bli sett på som klaging, men jeg mener det er opplysninger om hvordan min hverdag er preget av dette problemet, det betyr selvsagt ikke at jeg bare skal sitte og ikke gjøre noe, jeg har planer om å begynne å trene ryggen for å forhåpentligvis minske smertene jeg har. Samt andre smerter i kroppen.

Og nok en gang skal jeg få hjelp av en god venn av meg til dette, så jeg er evig takknemlig for alle de rundt meg som er det og støtter meg, jeg kan helt ærlig si at hadde det ikke vært for mine venner og min familie hadde jeg nok ikke lenger eksistert.

Tourettes går veldig inn på psyken enkelte ganger og kan overgå til en form for depresjon, dette har jeg gjennomgått en del tusen ganger gjennom livet, men har klart å komme meg gjennom de verste hindringene på grunn av all hjelp og støtte, spesielt fra min mor, fra og søstre. Det finnes ikke nok ord til å fortelle hvor usikker jeg var på å starte denne bloggen. Jeg har alltid vært en jente som holder ting for meg selv angående mine problemer, men jeg føler nå at jeg blir en smule provosert over ting som står i nyheter og ting som blir sagt i skolesammenheng osv, fordi mye av dette overhode ikke stemmer.

Barn og unge med tourettes har ikke samme krav om ekstra tilrettelagt hjelp som de med for eksempel ADHD, noe det burde vært lik behandlig av. Fordi barn med tourettes har like mye om ikke til tider mer hyperaktivitet i kroppen og konsentrasjons problemer som de med ADHD. Folk skulle bare visst.

Beklager for et mega langt innlegg, men er en del her jeg følte jeg måtte få ut. Så om du leser eller ei, det er helt opp til deg.

Ha fortsatt en fin dag videre.

Blogginnlegg nr 2 på den gamle bloggen:

1000 TANKER I HODET, GOD MORGEN!

Hvis jeg skulle skrevet ned alt jeg sitter å tenker på, kunne man laget en bok av det. Nå tenker nok flere "Ja, vi har alle mye å tenke på" og ja det stemmer nok, men om man tenker over hva man skal ha gjort, og hva man skal gjøre så finner man ut at ok, jeg har en del ting å tenke på. Også legger du til alle tankene om hva du skal ha på deg, til punkt og prikke, hvordan du skal utføre det du har planer om å gjøre i dag, og alle små detaljer mange sjeldent går rundt og tenker på.

Sleng gjerne inn bekymringene om økonomien og kanskje litt bekymring ovenfor venner og familie, selv om det er helt unødvendig. Men det er slik dette funker, alt det unødvendige kommer fram og sperrer for at man klarer å tenke klart.

Mange har nok lærevansker på skolen, dette er noe som i grunn er ganske normalt, med tanke på alle kravene som gjelder i disse dager. Jeg hadde også det, jeg kunne sitte å lese EN side av en lekse i nærmere 30 minutter uten å få med meg hva jeg hadde lest, så da endte det med at man satt med lekser fra man kom hjem fra skolen til man gikk å la seg.

Alle trenger en pause, og man får stadig høre fra både foreldre og lærere at "slapp litt av, ta deg fem minutter og kom tilbake til oppgaven etter en liten pause så du får klarnet tankene". Dette hørte jeg omtrent hver eneste dag, men da kan jeg si en ting og det er at dette er et av de dummeste tipsene jeg noen gang fikk høre. For hvis de trodde at det tar fem minutter å "klarne" tankene, da bør de nok tenke seg om en gang til.

Jeg klarer fint å komme med gode råd til mine venner om hvordan man skal slappe av, men disse "vanlige" rådene passer ikke for meg. Jeg har en del mer energi å få brukt opp, samtidig som at både hodet mitt og kroppen min er helt utslitt etter dagen på grunn av alle tankene og alle "ticsene" jeg har i løpet av en dag.

Hva tics er kommer jeg tilbake til, men det kan man også finne på nett om man søker det opp. Det man ikke får lest seg fram til er hvilke tics jeg for eksempel har, og dette skal jeg snakke mer om siden.

Hobby er ofte noe man har gjennom store deler av livet, og sjeldent bytter ut. Vel, jeg kan bytte ut min hver uke, det vil ikke si at jeg er lei av det jeg drev med, men at jeg kanskje trenger noe nytt fordi hodet mitt er for "rastløst" til å drive med det samme over lenger tid, så vi får håpe at blogging ikke er en av de tingene som jeg går lei.

Jeg vil gjerne høre fra andre med TS, og hvordan deres hverdag er preget av dette. Det å få litt forskjellig syn på et problem som mange har kan være en grei ting, for da føler man seg ikke alene. Jeg har minst 4 venner som har disse problemene, så jeg definitivt ikke alene om å ha dette syndromet, og det er jeg fult klar over. Men bare husk at det jeg skriver om TS på denne bloggen er hvordan det oppleves for meg, hvordan mitt liv er med det og hva jeg gjennomgår, hvis jeg skriver om andre med TS her vil det være godkjent av den det gjelder først og jeg vil heller ikke ta "æren" for det som blir skrevet. Bare sånn at det er oppklart.

Men nå er det på tide å få ordnet seg og spist litt frokost, for nå er det snart tid for å sette kursen mot byen. Som tar 20 minutter å kjøre ting, som da vil si 20 minutter med god musikk, dette ser jeg fram til! Ha fortsatt en god morgen/formiddag. Håper å få lagt ut minst ett innlegg til innen dagen er over.

Innlegg nr to! Neste innlegg fra den gamle bloggen kommer i morgen!

Første innlegget på forrige blogg: UNORMALT ER DET NYE NORMALE

Noen ganger kan man tro at ting er som det blir framstilt. Jeg regner med mange av dere har hørt uttrykket "Man skal ikke dømme boken etter coveret", det vil jo da si at man ikke skal tro at ting er slik man oppfatter det etter førsteinntrykket. Man bør bli kjent med personer før man setter et stempel i pannen på dem. Man kan bli sett på som en raring, også viser det seg at man egentlig kanskje er mer normal enn mange tror, problemet er at mange ikke tar seg tid til å blir ordentlig kjent med andre.

Jeg har ofte følt at folk bare har sett de tingene jeg gjør, men så har de ikke spurt eller tatt seg tid til å prøve å forstå hvorfor jeg gjorde akkurat det jeg gjorde, og da har man blitt stemplet som rar, unormal eller merkelig. Men har noen andre slått tanken om at kanskje det å være unormal er nå blitt ganske normalt?

Mange unge deler sine opplevelser av diverse saker og ting i livet, mange vil bare dele gleden av livet og driver med blogging for moroskyld, slik at de har noe å gjøre og de gjør noe de trives med. Og da ser man også at det er en del folk som ikke blogger, og disse velger å prøve så godt de kan å trekke ned disse livsglade menneskene som faktisk har funnet SIN mening med livet. Hva er poenget med å skrive stygge kommentarer til andre for ting de interesserer seg for?

Og det er ikke bare over nettet det oppstår stygge kommentarer, men også ute i det virkelige liv. På gaten i hjembyen, på skolen i klasserommene og til og med hjemme.

Men disse kommentarene handler ofte mer om utseende, klesvalg eller noe så meningsløst som måten man går på.

Jeg har opp gjennom min oppvekst fått høre en del om hvordan jeg går, hvordan jeg ser ut og hvordan jeg sitter. Poenget er at jeg har en diagnose som kalles Tourettes Syndrom, og det er mange som ikke vet hva det innebærer. Dette fører da til at mange dømmer meg og mange andre med samme diagnose etter de symptomene vi har. Men jeg kan da fortelle dere en ting, disse symptomene skyldes dette syndromet, og det er ingenting vi kan gjøre for å kontrollere dette.

Det har blitt en del snakk om dette syndromet de siste årene, men det er fortsatt ikke helt ute. Og mye av dette som blir sagt og delt på nyheter og nett er ofte skrevet og delt av de som kaller seg "eksperter", de som sier de har utdannet seg psykolog, lege m.m, og sier de har lest seg frem og pratet med folk som har dette "problemet" og at sånn og slik er det. Dette kan jeg da avkrefte med en gang. Det er ikke alltid det er slik som står skrevet på for eksempel Wikepedia. Ingen, og da mener jeg INGEN kan vite nøyaktig hvordan det er å leve med dette, med mindre man har det selv. Uansett hvor mye man leser seg frem og studerer og utforsker dette, så er det ikke den minste mulighet til å forstå det fult og helt. Og det er av den enkle grunn at alle som har dette syndromet har forskjellige opplevelser og erfaringer med det, alle har sine problemer og da kan man ikke spørre EN person og si at slik er det. Da må man i det minste få et par tusen forskjellige versjoner, og ikke en gang da kan man sette seg inn i situasjoner og si at man "skjønner hvordan du føler det"! For sånn er det bare ikke, og de eneste som kan si hvordan det føles er de som faktisk har det. Som for eksempel jeg, jeg vet hvordan det føles, og hvordan det er. Og en ting kan jeg si, det er en forbanna prøvelse i livet, og overhodet ikke noe lett. Hvordan min hverdag er med dette skal jeg dele noe av med dere, slik at dere kan se hvilke hindringer jeg har i mitt hverdagsliv. Og jeg kan love dere, om dere hadde møtt meg eller kjenner meg så hadde dere ikke kunne sett at jeg har dette "problemet" fordi jeg er utrolig dyktig til å skjule det. Noe jeg lærte på et seminar for omtrent 5 år siden. Jeg kommer tilbake til mer detaljer siden.

Dette var det første innlegget jeg skrev på den forrige bloggen.. tenk at det allerede er 3 år siden!

Jeg håper at jeg vil kunne få muligheten til å starte opp igjen for fullt en dag, men akkurat nå må alt foregå gjennom mobilen da jeg ikke har en fungerende data å bruke. Så det kan ta litt tid før det blir oppstart for fullt igjen.

Men i mellomtiden skal jeg poste de gamle innleggene fra den gamle bloggen. Slik at det fortsatt vil være noe å dele frem til jeg finner en løsning.

TILBAKEBLIKK!!

En reise tilbake i tid...

Noen ganger kan det være greit med en tilbakeblikk i livet, for å kunne forstå hvorfor man har endt opp der man er...

Jeg har vært fraværende i over ett år nå, og dette året var virkelig noe jeg trengte. Forklaring på dette vil komme i et innlegg senere.

Jeg hadde tidligere enn annen blogg, hvor det fremdeles ligger noen innlegg jeg er ganske stolt over å ha klart å skrive... Disse innleggene vil jeg dele på denne bloggen. Så jeg vil poste ett innlegg hver dag fra den gamle bloggen min.

På denne måten kan dere få et bedre innblikk i hvem jeg er, hva jeg har gått igjennom, hvordan jeg har kommet meg videre, og hvordan jeg har havnet her jeg er i dag.

METODEN STOPPET MEG FRA SKUFFELSE OG GA MEG HELLER EN POSITIV OVERRASKELSE!

Som sikker mange/alle har fått med seg er det jo premiere i kveld på filmen alle jenter sikler etter å være en del av. Fifty shades darker er endelig her, selv jeg har ventet i spenning og satt klar til å bestille når det ble lagt ut på kino. Billettene er bestilt og planen i kveld er å få sett den etterlengtet filmen! Jeg gleder meg stort og håper selvfølgelig at filmen vil gi svar på spørsmålet alle satt med i slutten av den første.

Jeg husker jeg irriterte meg veldig over at jeg ikke hadde rukket å lest boka, men nå som jeg har startet på den angrer jeg ikke på at jeg ventet til etter at jeg hadde sett filmen. Tenk for en skuffelse jeg hadde fått? Slik som mange fikk, over filmen om jeg hadde lest boka først. Isteden fikk jeg en bra følelse av filmen og syntes den var bra samtidig som jeg fikk en positiv overraskelse av boka. En mye bedre følelse enn å sitte igjen med en stor skuffelse syns nå jeg.

Er en stund siden jeg har blogget nå, av den enkle grunn at det har skjedd mye som har tatt min tid og energi, mye positivt vel å merke, mye av grunnen til at jeg har valgt å ikke blogge. For jeg har det såpass bra nå at jeg ikke følte behovet for å skrive denne stunden.

Håper alle får en fin fredag og til de andre som også skal på kino i kveld, jeg gleder meg med dere! Ha en fin dag videre.

JEG KAN ENDELIG SI "DETTE ER MEG, DET ER SÅNN JEG ER!"

Alt går på løpende bånd... og brått har tiden gått, uten at jeg har lagt merke til det eller fått gjort noe som helst...

Det har vært en lang pause fra meg den siste tiden, av den enkle grunn at det har vært hektisk, spesielt følelsesmessig på hjemmefronten. Det har skjedd store forandringer i livet mitt bare på noen få måneder, ting jeg ikke er helt vant til. Dette tar da litt tid å synke inn, alle inntrykk og følelser som kommer som en strøm! 


(bildet er fra tidligere i sommer)
På bare et par måneder var jeg igjennom mitt første store brudd, men fikk meg ny kjæreste igjen ikke så veldig mange uker senere. Noe som ble enn berg og dalbane for meg med tanke på sorgen jeg hadde for bruddet til lykkerus på ny. Jeg har vært hjemmeværende i lang tid og på grensen til å gå på veggen opptil flere ganger, men har endelig kommet meg ut i jobb, eller tiltak via Nav. Dette tiltaket skal vare i 6 måneder før jeg går ut som lærling slik at jeg får fullført det jeg har startet på en gang for alle... Jeg har fått erfart at ting som man ønsker og oppnå tar lang tid, men når det først er oppfylt og oppnådd føles det brått ut som at det aldri har vært noen ventetid. 
Med tanke på den berg og dalbanen jeg har vært i det siste året har det tatt tid for meg å samle alle tanker, jeg har derfor holdt meg borte fra blogging og mye sosialt generelt.. Jeg kan helt ærlig si at nå, i dette øyeblikk er jeg lykkelig, jeg har det kjempe bra med meg selv og de rundt meg, så den slitsomme psykiske delen jeg har slitt med i lang tid har endelig roet seg ned. Mye av det presset og stresset jeg har kjent over meg og den tunge byrden jeg har bært på har lettet. 

Min første ordentlige Halloween feiring var i år, det er første gang jeg har vært ute med venner og feiret Halloween, i en alder av 20.. jeg føler naturligvis at jeg har gått glipp av mye da andre har opptil 4 års erfaring med festing på denne dagen, men samtidig er jeg glad for at jeg ikke har så mye erfaring med det. Det er ikke akkurat noe jeg ønsker å skryte av at jeg fester og drikker med venner, så det at jeg faktisk ikke har den erfaringen gjør meg ingenting. Det var en utrolig koselig kveld, ei utrolig god venninne av meg tok meg med ut denne kvelden og vi kledde oss opp til anledningen. 

(Min sminke fra årets Halloween feiring, Vampyr) 

De vennene jeg har den dag i dag, de jeg omgås mest med er de som har hjulpet meg opp på beina igjen, de har hjulpet meg masse til å endelig forstå hvem jeg egentlig er. Den jeg var tidligere var en usikker og undertrykt person som ikke turte helt å stå opp for seg selv, hvor selvtilliten raste for langt ned til at jeg turte å stå på egne bein uten at det alltid var noen der som backet meg opp, men nå er jeg nesten sikker på at om det hadde kommet en motbakke ville jeg gått opp den bakken uten en tanke om at jeg var ubrukelig eller ikke ville klare å nå toppen. For jeg ser at alt jeg har gjort og så mye jeg har kjempet for å komme hit jeg er var verdt det, som da er en motivasjon for meg hvis det brått dukker opp noe annet. 
Jeg er ikke lenger den jeg var, jeg er blitt noe bedre og føler at jeg endelig kan forklare tydelig til andre hvem jeg er uten å si "på en måte" i slutten hver gang... Jeg skammer meg ikke over det jeg gjør og slik jeg er lengre.
Jeg kan endelig si "dette er meg, det er sånn jeg er!"

ALLE TRENGER DET EN GANG I BLANT, JEG FØLER JEG TRENGER DET MER..

Dette var noe jeg trengte veldig...

Man kan ikke forvente å finne på noe eller ha noe å gjøre hele tiden hver dag, men innimellom så trenger man et lite avbrekk fra det vanlige, mitt vanlige er da å være hjemme og se på film hele dagen for jeg har ikke noen grunn til å gå ut.. over tid blir dette veldig ensom spesielt med tanke på at jeg er en så sosial person. I går tilbrakte jeg tiden med min kjære stesøster og ei venninne av henne, vi hadde en liten jentekveld. Dette trengte jeg, litt tid med jentene!
Det skjer som regel ikke så veldig mye på slike kvelder, det trenger det heller ikke gjøre, bare det å snakke, se på film, høre musikk, spise snacks og bare slappe av. Men å gjøre det med noen andre så man slipper å være alene, det betyr mye. 

Jeg kan noen ganger føle at jeg trenger dette mer en andre, jeg trenger det selskapet og den tryggheten rundt meg hvor jeg ikke føler meg alene... 
Jeg begynner ofte fort å tenke veldig mye når jeg blir sittende alene eller generelt værende alene, jeg trives ikke alene for jeg vil ikke ha disse tankene. 
I kveld blir det enda en kose kveld, jeg er bedt hit igjen for en koselig kveld med litt flere folk, så etter denne helga er jeg klar for en ny uke med nye og gamle utfordringer. 


Jeg beundrer og misunner stilen min søster har i hjemmet, hun er så utrolig flink til å sette sammen farger og mønstre. 
Det kommer nok til å komme et innlegg senere som beskriver litt mer av hvilket forhold jeg har til min stesøster, det er et forhold jeg ikke har til noen andre av mine søsken og jeg er så utrolig glad og takknemlig for at jeg har en i nær familie som jeg føler at jeg kan gå til og snakke med om alt! 
Håper alle får en fin dag, jeg gleder meg ihvertfall til senere i kveld. Så kommer det mer senere når hjernen min ikke er så grøt lengre. 



 

VI ER DØMT ALLEREDE FØR VI HAR GJORT NOE GALT... JEG ER SKUFFET...

Alt jeg får til svar er "mhm, åja, jaha, okei..." så fort sannheten kommer frem...

Jeg vet ikke om det bare er jeg som innbiller meg det eller om det er flere som har lagt merke til akkurat dette når du er for eksempel på et jobbintervju. Jeg trodde først at det bare var tilfeldig fordi det kunne vært en annen grunn til at jeg ikke fikk jobben, men så la jeg merke til at så fort jeg nevnte at jeg hadde Tourettes endret de brått kroppsspråk og tone fall... det virket som at de brått ikke var så interesserte lengre. 
Så da har jeg et spørsmål til alle arbeidsgivere der ute, hva er problemet med at en ansatt har en slik diagnose? De fleste jeg har snakket med når jeg spør "vet du hva tourettes er?" har svart "ja, er ikke det sånn at du banner og kaster ting da?". Jeg kjenner jeg blir små forbanna over at de kan feie alle over en kam når det gjelder dette.. det er jo bare et tydelig tegn på at det ikke er utbredt nok og ikke nok informert rundt om kring! Dette er noe som må komme ut fult i lyset snart, det er på tide! 

Tourettes er ikke bare banning og kasting av ting, det er så utrolig forskjellig fra person til person, det er enklere sagt at man har ufrivillige bevegelser og lyder. Men dette er oftest mest ekstremt på barn under 18, noen sliter også en del med synlige tics i eldre alder men for noen forsvinner litt av det synlige og det blir mer usynlig. 
Det er så forskjellig, så det blir feil å si at sånn og sånn er det, for nei, det er ikke sånn og sånn! Akkurat som at alle mennesker på denne jorda er forskjellige både utseendemessig og hva slags meninger man har, så er også alle diagnoser og sykdommer forskjellige ut ifra hvem som bærer på dette. Alle reagerer forskjellig på en forkjølelse, alle reagerer forskjellig! Så hvorfor prøver da mange arbeidsgivere å finne den "perfekte" til jobben når det egentlig ikke finnes noen perfekt? Det er ikke tilfeldigvis en som er super perfekt til en jobb, de kan kanskje bli perfekte til stillingene etter mye erfaring fra å jobbe der, men ingen starter perfekte. Selv om du har jobbet et annet sted som selger de samme tingene eller har samme utgangspunkt i jobben så vil du fortsatt finne ut at du lærer noe nytt fordi arbeidsplassen er ny! 
Jeg vil også fortelle og få det klart fram at selv om man har Tourettes, ADHD, OCD, osv osv, så er det så utrolig mye vi som er "annerledes" klarer, det er også mange ting vi faktisk til tider kan klare bedre enn de som er "normale". 
Et eksempel på dette er tålmodighet, mange med Tourettes har en utrolig tålmodighet, og dette fikk jeg erfart mange ganger i barndommen. På skolen skjedde det ofte at mange av elevene ble utålmodige til å bli ferdig med en oppgave så de bare rushet gjennom den, jeg hadde den tanken om at jeg MÅTTE ha det perfekt så jeg kunne ikke gi meg før det var sånn jeg ville ha det, så jeg kunne ofte sitte mye lengre enn de andre barna og gjøre en oppgave. Hvis jeg valgte å bryte ut av rutinen eller mønstre mitt og rushet meg gjennom kunne jeg gå hele dagen med dårlig magefølelse om at noe galt ville skje og jeg fikk dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde gitt alt for å klare dette. 


Poenget mitt er at ofte er det positivt å ha en som har Tourettes, ADHD eller OCD på en arbeidsplass, da kan du si med sikkerhet at jobben blir gjort ordentlig, selv om det kan ta bittelitt lengre tid enn vanlig, men da slipper du å gjøre den om igjen. 
Vi er i stand til å gjøre like "normale" ting som alle andre, så hvorfor skal dette ha noen påvirkning på hvordan jeg utfører en jobb? 
Jeg har alltid villet være ærlig på et intervju, for jeg mener at det er viktig å vise arbeidsgiveren at han/hun kan ha tillit til den personen de ansetter, og det at jeg deler en veldig personlig ting om meg selv burde fortelle dem at jeg er en ærlig person og at de kan stole på meg.. men da tok jeg visst grundig feil, noe som skuffer meg over den norske befolkning. For det er helt vanlig folk som gjør dette her, vanlige norske statsborgere som stenger ute de som blir sett på som annerledes og spesielle, og det skuffer meg. 
Jeg er også skuffet over den norske stat som ikke har vært flinke nok til å følge opp og informere flere om dette, det er så mye mer de kunne gjort for å få fram hva dette innebærer slik at vi hadde sluppet å slite som vi gjør den dag i dag. 

Jeg vil få fram dette for det kan hjelpe de som kommer etter meg, alle de barna som starer på skolen og det er garantert flere av de som har enten Tourettes, ADHD eller OSD, eller andre diagnoser som gir dem en utfordring i hverdagen. Mitt ønske er at dette skal bli mer "normalt" slik at det til slutt blir at ingen bryr seg om at noen brått ticser litt offentlig. Ting har blitt snudd helt på hodet den siste tiden, og jeg har så utrolig mye jeg vil få frem men da blir det veldig mye tekst så jeg skal få inn resten i flere mindre innlegg. 
Jeg håpe flere tenker seg om neste gang før de dømmer noen!
Dere skulle bare visst hva vi er i stand til å klare når vi først har bestemt oss for det, så ikke døm oss for noe du ikke engang selv vet hva er!

OBS: DET GIKK VISST LITT FOR FORT I SVINGENE...


Jæjæ, sånn kan det gå, selv med de "beste", hehe. Fikk tilbakemelding om at det var en stavefeil i headeren min, en liten feil men tydelig om man først legger merke til det. Jeg skal bytte header snart så jeg får rettet opp i det, tenker jeg skal skaffe en helt ny, men må bare bruke litt tid før jeg kan si meg fornøyd med det. Jeg har ikke dysleksi men det går litt fort i svingene noen ganger så det kan bli stavefeil i teksten. 
 

DET STRESSET, FOLKEMENGDEN OG LYDENE

Det bygger seg opp så fort, stressnivået stiger fra null til hundre i løpet av noen få skritt!

Sitter nå her på Nordby og spiser, et kjapp oppdatering for dagen foreløpig.. Akkurat ferdig med å spise nå og da bærer det ut for å trekke litt frisk luft. Jeg kjenner at stressnivået mitt stiger drastisk det samme sekundet jeg går inn i senteret, alle de menneskene som er her og de høye lydene gjør meg smånervøs.. Kjenner litt at angsten presser seg frem og at jeg bare vil snu i døra og dra hjem igjen. Allikevel tvinger jeg den skjøre kroppen inn og hever meg over alt som skjer rundt, jeg har ikke tenkt å bli sittende inne og rotne fordi jeg er for feig til å møte en slik liten utfordring!

DEN DELEN JEG IKKE ER VANT TIL!

Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe...

Det har jeg ofte hørt, når tragiske eller negative ting skjer med meg så hører jeg fra faktisk flere at det alltid kommer noe godt ut av det som skjedde, på en eller annen måte. 


Skulle tro jeg skal snakke om et skikkelig alvorlig tema her, men er ikke mer alvorlig enn en tidlig morgen.. hehe. 
Jeg er faktisk ikke et morgen menneske, eller jeg skulle ønske jeg var det for det ser så deilig ut på reklame! Sola skinner, man strekker seg og "Woke up like this" full sminket og fin i huden. Min morgen består av utsettelse av alarm sånn opptil 5 ganger, når jeg først våkner er det en halvtimes tre kvarter tid i senga hvor jeg strekker meg, rufser til min flotte sovesveis et par hundre ganger og gnir meg i øya med sminke som jeg selvfølgelig klarte å glemme å fjerne kvelden før.. 


I dag er det tidlig opp for å ta turen til Sverige, før jeg skal plukke opp venninna mi fra skolen og få besøk av kompisen min. Jeg vet ikke om det bare er meg, men når det skjer ting som jeg syns er spennende og som jeg gleder meg til så er det brått mye lettere å stå opp tidlig! Det er helt magisk. 
Jeg skal IKKE glemme å ta med kameraet mitt.. eller glemme å sette i minnekortet, noe jeg er flink til å glemme bort. Så får vi se hva dagen vil bringe videre. Ønsker alle en fin dag, her er det ihvertfall litt sol ser det ut som fra her jeg sitter! 
Nordby, here I come!

EN HEKTISK HELG!

Alle har det, det finnes utrolig mye forskjellig men alle har det...

En hobby er noe alle har, det bør ikke være noe stort eller dyrt, men det finnes alltids noe som man brenner for og liker å drive med på fritiden. Min hobby er bilder, fotografering osv.. Mitt ønske er å kunne fornye og oppgradere utstyret jeg har slik at bildene kan bli enda klarere og bedre, slikt koster da penger og fotografering er i utgangspunktet en dyr hobby... men med litt tålmodighet og sparing skal jeg nok klare å nå det. Kameraet jeg har nå vi ikke alltid samarbeide med meg så bildene kan ofte bli uklare og tåkete, men fram til jeg får oppgradert får det bare duge enn så lenge. 

Fredriksten festning er et utrolig fint sted man kan ta mange fine bilder, og på kvelden lyser det opp, det er på en måte Haldens midtpunkt! Jeg trives så utrolig godt med å ta meg en tur dit i ny og ne for å ta bilder, eller bare gå en fin tur. Jeg føler at jeg klarer å slappe av litt og er deilig når jeg kan bruke tiden jeg trenger for meg selv på den måten.
Det er ikke mye jeg kan gjøre som får meg til å roe litt ned, så når jeg finner de få tingene som hjelper så benytter jeg det så ofte jeg kan.. Jeg klarer i utgangspunktet ikke å slappe av, det er et evig stress i meg hele døgnet, så det lille jeg får av ro betyr utrolig mye for meg. Jeg skal prøve å bli mye flinkere til å ha med meg kameraet når jeg er ute, slik at jeg får tatt flere bilder som jeg kan dele her på bloggen. 


Dagen i dag har det ikke skjedd særlig mye, men i morgen og i helgen blir det ganske hektisk, noe jeg gleder meg til. Jeg skal i morgen hente min kjære barndomsvenninne på skolen når hun er ferdig på Remmen, deretter skal vi finne på ett eller annet som vi finner ut av når den tid kommer. Senere utover dagen kommer fohåpentligvis min gode kompis Fredrik og skal bli hele helgen! Når han er på besøk blir det aldri en kjedelig dag, hehe, siden vi begge er fulle av energi og ganske spontane. Vi bestemte i sta at han skulle ta en tur i helgen, så det er ikke noe galt med våre spontane sider for å si det sånn. Med tanke på at han bor bortenfor Porsgrunn et sted, husker aldri navnet på stedet (sorry Fredrik)! Flere bilder og oftere innlegg kommer nok i helgen, da har jeg jo min gode "rådgiver" til å hjelpe meg også. 
Håper alle får en fin natt, nå skal jeg prøve å sove litt før det er Sverige tur med tremeningen min (hvis det er sånn det skrives). God Natt til alle der ute, sov godt!

SLUTTEN PÅ NOE NYTT...

Alt har en slutt, men mye kommer også tilbake...

Uansett hva man gjør eller hva som skjer så har ting en slutt, om det tar sekunder, dager eller flere år så vil alt en gang finne sin vei mot slutten. Jeg har ofte gått rundt og tenkt på, nok en gang en helt unødvendig ting, at meningen med livet her er jo egentlig å overleve, leve et liv man selv ønsker og overleve til den dagen man er blitt gammel og til slutt tar farvel med denne verden. Uansett hvordan man lever livet sitt så ender alle liv på samme måte, døden. Om du bor på gaten eller har et herskapshus så vil du dø når tiden er inne! 

Sommeren er nå over for i år og høsten kommer i et vanvittig fart, kulde, regn, vind og mørke kvelder og morgener. 
Min sommer har bestått av crusing night i byen med fantastiske folk, grensetreff og jeg har som nevnt tidligere funnet meg en stor del av meg selv i sommer! 

(bilde er tatt på badetur til Rødhella i Halden)

Dagene i sommer har gått så utrolig fort, og været har vært greit, jeg etter min mening syns det har vært for mange dårlig dager til å være en sommer, men selvfølgelig har det vært mange fine dager også. De dagene jeg hadde fri og det var fint vær brukte jeg mesteparten av tiden på å være med venner og folk fra gjengen jeg er i og en del av oss var ofte ute på tur og badet. Jeg tror ikke jeg får sagt det mange nok ganger, men jeg er utrolig takknemlig for å ha blitt kjent med så mange snille og gode mennesker, jeg trodde ikke det fantes så mange av de her i lille Halden. 
Tiden før sommeren kom hadde jeg det ikke særlig bra med meg selv og jeg hadde mye negative tanker og meninger om ting og tang. Etter at jeg kom meg ut, ble friere og fikk flere gode venner har jeg kommet meg så sterkt opp og tilbake til det gamle jeg. 
Det å være ute med venner, finne på ting er en utrolig viktig del av helsa, skal man ha god helse handler det ikke bare om å spise sunt og trene, men også å være ute og ha et sosialt liv. 
 

Nå har jeg fått tilbake minnebrikka mi så tenkte meg en tur ut i kveld og få tatt litt bilder, så får jeg se hva kvelden ellers bringer. Håper alle har en fin dag videre og at din sommer har vært fin, nå gjør de fleste seg klare for at vinteren skal komme om ikke så mange mnd. 

HANDLINGER UTFØRT AV EN LAT IDIOT!

Lat eller ikke lat, uansett hva du er så burde det ikke være så forbanna vanskelig eller?

Selv jeg som sliter med å føle meg utmattet støtt og stadig klarer fint å utføre dette! Det er en stor del av sikkerheten i trafikken folkens og det tar deg en liten fingerbevegelse å sette på det forbanna blinklyset... Dette lille signalet kan hjelpe til med å unngå kø og kollisjoner i trafikken! Her i Halden opplever jeg for mange ganger at folk ikke bruker blinklyset sitt.. Jeg vet ikke om det fordi at bilen er produsert uten blinklys som er unnskyldningen dems eller at de bare rett og slett er noen late drittsekker! Valget er ditt.. 


Står du i en rundkjøring og venter på å komme ut, så ser du at den ene bilen fra venstre som er på vei legger seg ytterst uten blinklys, da tenker ihvertfall jeg at den skal rett frem, men NEIDA han svinger til høyre.. noe som da betyr at jeg kunne ha kjørt ut og løst opp litt kø om han bare hadde satt på det forbanna lyset. Du er ikke alene i denne verden eller på veien din hjernedøde idiot! Det har også hendt at folk har satt på blinklyset og viser at de skal til høyre i rundkjøringen og jeg kjører ut, brått ligger de oppi meg og har fjernet lyset for de ombestemte seg brått.... HAR DU ALT LAGT DEG TIL HØYRE OG BLINKER TIL HØYRE SÅ KJØR TIL HØYRE... så får du heller finne et sted å snu dit du svingte så slipper du forvirre andre og risikere at det blir en unødvendig kollisjon. Bruk huet litt vær så snill, det er lov! 


Jeg sier ikke at jeg er perfekt i trafikken selv, men de få grunnleggende reglene som man får matet inn med t-skje på kjøreskolen bør ikke være så vanskelig vel? 

Her er grunnleggende som jeg fikk matet inn på kjøreskolen:
BLINKLYS, SPEIL, PLASSERING! Og sjekk for guds skyld speilene før du svinger!! 
God tur videre på veien!

(bilder fra google)

FOKUS RUNDT DET Å VÆRE NORMAL...

Så unormalt er det da ikke...

Det finnes så mange mennesker ute i denne sære verden, og vi er alle forskjellige, så jeg har da et ganske enkelt spørsmål, hvordan vet man da hva som er normalt? Hvis alle er forkjellige..
I mitt hue finnes det ikke noe "normalt", det er bare blitt et ord man bruker i forskjellige situasjoner for å forklare en ting eller oppførsel. "oppfør deg normalt nå.." "Det er ikke normalt å gå med sånne klær" "At sånt skjer er helt normalt." det får oss eller ihvertfall meg til å tenke mye på om det jeg gjør er normalt, man blir mer skeptiske til å vise seg som den man er fullt og helt fordi man er redd for å bli tatt for å være unormal... Men så unormalt er det ikke å være seg selv, alle gjør det og alle gjør det på forskjellige måter. Så jeg vil heller si at det å være forskjellige er det mest normale her i verden, alt og alle er normale uansett om du går i lårkorte shorts og magetopp, eller har heldekkende antrekk. Så slutt å døm folk ut ifra hvordan de viser seg og hvordan de fremstår som person, for dem er det helt normalt for det er sånn de er! 

For meg er det helt normalt å ha tics daglig, jeg vet ikke hvordan det er å ha et liv uten det, hvordan det er å leve en dag uten en eneste rykning ett eller annet sted på kroppen, eller en eneste forskrudd tanke som dukker opp fra ingensteds. For meg er dette normalt, mens for andre kan de tenke at dette er unormalt.. Se litt i deg selv da, du finner garantert noe ved deg selv som kan bli sett på som unormalt av andre rundt men som er helt normalt for deg. Så kan vi ikke alle sammen bare la være å dømme folk etter det å være normal og unormal? For det er ingen som kan forklare nøyaktig og helt riktig hva det vil si å være normal uansett. 

Så tilbake til det normale jeg...

I dag har jeg ikke gjort stort, jeg er utslitt av en eller annen grunn, jeg føler meg tom innvendig og kroppen er helt slapp og treig i dag.. Jeg sover så utrolig dårlig om nettene at det kjennes ut som jeg ikke har sovet noenting hele natten. Jeg husker alle lyder, og faller aldri helt i en dyp søvn. Det er som om jeg bare slapper av i flere timer, men ikke helt sovner som man skal. 
Når kvelden kommer er jeg trøtt, men sovner ikke før langt ut i natten.. Jeg kan legge meg tidlig og allikevel sovner jeg ikke før 1-2. Jeg har prøvd å lukke øynene og tvinge meg selv til å sovne, men hodet mitt er fullt våkent og får med seg alt som skjer rundt meg. Jeg blir utrolig sliten av dette... 
Jeg blir ofte tatt for å være lat av de rundt meg fordi jeg sitter mye inne på rommet, gjør lite "fornuftige" greier og fordi jeg legger meg sent og "sover" lenge på morgenen. 

Jeg klarer faktisk ikke forklare hvorfor jeg er sliten, hvorfor jeg "sover" lenge og ikke orker så mye, kroppen min og hodet mitt bare føler seg utslitt, jeg har utrolig mye energi som jeg vil slippe løs, men utmattelsen tar overhånd nå og jeg får ikke ut den energien jeg trenger å få ut... Det er en veldig innviklet situasjon jeg er i for tiden at jeg sliter med å formulere meg for både meg selv og andre... jeg må finne ut av hvorfor ting er som det er med meg nå før jeg klarer å forklare det helt. Men akkurat nå er det slik jeg føler meg. Jeg prøver hardt å komme meg opp på morgenen, gjøre noe og sove godt om natten slik at jeg har ny energi dagen etter, men den energien jeg har er den samme energien som dagen før i tillegg til ny... om det ga noe mening overhode. 

Bare det å sette mobilen i laderen kan føles slitsomt for meg, det tar mye energi av meg å gjøre sånne meningsløse småting... og jeg skjønner ikke hvorfor siden jeg har nok av energi som skal ut... Den følelsen av å være utmattet er helt for jævlig.. sorry språkbruket.. 
Jeg skal prøve å finne på noe å bruke tiden og energien på i kveld så får jeg se hvordan ting blir fremover!

EN STOR TAKK TIL DERE....

Uten hadde jeg ikke klart meg like bra som jeg gjør nå. 

Venner er det man trenger sterkest her i livet, det og familien selvfølgelig. Men det er en ting jeg vil legge fram mer akkurat i dette innlegget, litt skryting av de som har hjulpet meg sterkest gjennom den vanskelige tiden jeg har gått igjennom. 
En gjeng som består av mange forskjellige mennesker, en klubb man kan henvende seg til uansett hva om gjelder, om man ikke snakker med alle som er med om det, så er det alltid en eller annen der om stiller opp og som er der når man trenger noen å snakke med. 
Jeg snakker med forskjellige folk ut ifra hvilken situasjon det er, hva saken gjelder, for det er ikke alle man kan si alt til og da er det greit å ha forskjellige man kan gå til og snakke om ting. Få gode venner er bedre en 100 dårlige er det noe som heter, men jeg føler jeg har 100 gode venner og få dårlige, det virker som at det alltid er noen der for meg og tanken på det gjør alt jeg sliter med mye lettere. En stor takk til denne fantastiske gjengen og alle som har stilt opp for meg, de det gjelder vet godt det selv uten at jeg bør nevne navn! 
Jeg har funnet en stor del av meg selv, et miljø jeg trives i og en stil jeg elsker. 














Bildene ble tatt av på amcar treffet i Halden som er et opplegg som skjer her sommer, hver onsdag. Denne stilen, 50-talls stilen, det er en stil jeg har forelsket meg i.
Rockabilly stilen som det også kan kalles. 

Jeg er utrolig takknemlig for de andre vennene jeg også har som har vært der for meg i flere år, de som har støttet meg gjennom mye og hjulpet meg opp. Selv om det for mange kan virke som at jeg til tider er utakknemlig for hjelpen jeg får å er jeg ikke det, jeg er så takknemlig at jeg ikke klarer å få vist det nok! Det er ikke alltid like lett for meg å vise hva jeg føler akkurat der og da, jeg setter meg selv ofte i et modus hvor jeg stenger meg inne og alt folk ser er en person som virker "care". Oftest er det slik når jeg har det mest slitsomt, når jeg tenker veldig mye eller har mye tics jeg konsentrerer meg om, jeg blir da veldig fjern og sitter i min egen verden, temperamentet mitt blir også forsterket og det skal da ikke mye til før jeg blir sint. Så da vet alle det, når jeg sitter stille, i min egen verden, er litt fjern, da bør man helst ikke starte en diskusjon med meg... Ting er så vanskelig å forklare, jeg føler jeg ikke får forklart alt godt nok og det er vrient å formulere seg riktig. Men jeg skal prøve å komme mer tilbake til hvilke tegn folk rundt meg kan legge merke til for at det skal være lettere å forholde seg til meg og for at det skal hjelpe både meg og de som er med meg med å ha en koselig tid sammen. 
I dag/kveld er jeg litt usikker på hva jeg skal finne på, jeg er ikke i det beste humøret i dag grunnet mye stress i kroppen rundt min egen økonomi, den stresser meg mest i disse dager. 
Jeg håper alle får en fin dag videre, så skal jeg se hva jeg finner på det som er igjen av dagen før jeg tar kvelden. 

ENDELIG FUNNET EN STOR DEL AV MEG SELV!

Det har jeg endelig funnet ut av...

På onsdag startet Grensetreffet her i Halden og byen flyter nesten over av gamle biler og folk i klær fra 50-tallet. Jeg elsker dette opplegget og stilen fra den tiden, jeg har begynt å bruke stilen på jobb nå denne uken og har fått mange positive kommentarer far både kunder og kollegaer. Det er så koselig å se at det er liv i byen og at folk har det gøy med hverandre. For meg har det ikke skjedd så mye siden onsdag fordi jeg har jobbet, men samtidig har det skjedd mye her i byen på grunn av dette opplegget. 
I dag er siste dagen med jobb før jeg har helg og kan endelig være med på litt av det som skjer, forhåpentligvis så skjer det littegran i kveld også etter at jeg er ferdig på jobb og jeg skal få tatt med meg kameraet slik at jeg får tatt noen bilder. Jeg har begynt å bruke stilen fra den tiden mer og mer og om jeg ikke har den fullt ut en dag så har jeg ett eller annet på meg som er fra da. Som for eksempel er det ikke alltid jeg kan ha klærne, så da fikser jeg håret slik, eller sminken.

Jeg trives utrolig godt i dette miljøet og jeg føler at jeg endelig har funnet en større del av meg selv. Jeg har det veldig morsomt og klarer å få tankene over på å ha det gøy isteden for alt annet tull jeg går og tenker på daglig når jeg er med disse folkene. Jeg retter en stor takk til de som slapp meg inn i klubben "østfold Cruising", etter at jeg ble med der så har jeg hatt det mye bedre med meg selv og får det bedre og bedre for hver dag når jeg vet at jeg har noen jeg kan gå til om jeg trenger å få tankene vekk litt. Så nå håper jeg at ting vil bli bedre og at det blir litt lettere for meg fremover slik at jeg kanskje kan fokusere på å ta kontrollen over hodet mitt igjen og få igang skolen og utdannelsen på nytt. Jeg har valgt å bytte litt retning i utdannelsen min siden kroppen min ikke tåler for mye fysisk arbeid fant jeg ut at barn og ungdomsarbeider ikke er noe for meg selv om jeg er kjempe glad i det yrket. Jeg har derfor gått over til noe som er mindre fysisk men samtidig får jeg leet litt på meg, så yrket som legesekretær er noe jeg har tenkt å satse på så fort jeg har kommet ordentlig i gang med skolen igjen og fått en mer stabil økonomi og fast jobb, siden det koster for meg å gå på skole nå. 

Jeg trives så utrolig godt i den jobben jeg har nå selv om det er en utfordring for kroppen min til tider, men på grunn av så gode kollegaer så klarer jeg meg alltid gjennom dagene og jeg gleder meg til hver dag jeg skal jobbe! 

For øyeblikket er det min søster som låner minnebrikken til kameraet mitt for å føre over noen bilder jeg tok i dåpen til ho minste min søster har, så jeg legger med noen bilder fra dåpen av meg selv, hvor jeg også hadde 50-talls antrekk. 






 

JEG DROPPER IKKE TINGENE SOM SKULLE VÆRT GJORT PGA LATSKAP...

Det er virkelig på tide... 

Jeg har lenge sagt til meg selv at nå er det på tide å gjøre noe med det! Det er på tide å starte opp igjen for fullt og denne gangen skal jeg ikke sluntre unna. Det er så fort gjort å late seg en dag fordi man syns selv man fortjener det eller man finner noe annet man heller vil akkurat denne dagen, og brått har det gått flere uker siden man gjorde det sist. For meg er det da to ting jeg har vært veldig lat med den siste måneden/ to. Det er at jeg har ikke vært noe aktiv her på bloggen og jeg har ikke trent slik jeg lovte meg selv å gjøre. 
Jeg har begynt å jobbe i butikk og merker på kroppen at dette er ikke noe jeg skal gjøre resten av livet og at det er midlertidig, men for at kroppen min skal klare å komme seg gjennom må jeg jo gjøre noen tiltak, og det å trene skal hjelpe på smertene jeg daglig sliter med, selv om de aldri vil forsvinne så er det en mulighet for at trening kan lindre de verste smertene. 


Det har skjedd veldig mye forandringer det siste halvåret at hodet mitt ikke helt har klart å følge med, jeg setter da meg selv i en modus hvor jeg blokker ut ting som burde vært gjort og for mange kan virke lat osv.. jeg kan da si med en gang at jeg dropper ikke tingene som skulle vært gjort fordi jeg er lat, men fordi jeg klarer ikke få gjort det, jeg kan bestemme meg for å rydde feks rommet, også ender jeg opp med å stå midt på gulvet i 10 minutter og bare glo for jeg ikke vet hvor jeg skal starte, deretter mister jeg motivasjonen og går over til å gjøre noe annet. Jeg er den typen som må planlegge ALT jeg skal gjøre, selv om jeg er spontan. Høres kanskje vrient ut, og ja det er det til tider, men jeg må til og med planlegge det å stå opp, derfor bruker jeg laaang tid på å komme meg opp på morgenen. Setter ofte klokken på 2-3 timer før jeg må dra noe sted for å få gjort det jeg skal og samtidig unngå stress. Så dette er jo en utfordring med tanke på at jeg sliter med å sove i første omgang og egentlig skulle hatt de 2-3 timene ekstra med søvn, men siden jeg ikke klarer å fungere optimalt om jeg ikke har dette systemet så må jeg gjøre det sånn. Dette er da en rutine og et system jeg har klart i hodet, som veldig få personer forstår seg på og hvis jeg skal virkelig gå inn for å forklare det kan det bli mye å lese, noe ikke engang jeg hadde gidda. Så da holder jeg det kort og sier at jeg må ha mine faste rutiner, men disse rutinene er i mitt hodet og vanskelig å forklare for andre, det eneste de som omgås meg daglig kan gjøre er å være tålmodig og la meg bruke min tid på dette, feks om det tar meg 2 timer og komme ut av senga, så ja la det ta så lang tid. Jeg har dagen før planlagt den tiden jeg trenger og satt på alarm i god tid i forveien.. 


En ting må være fastslått, det gjelder kommentarer fra nære og andre som kjenner meg, jeg har ikke opplevd mye av det nå men det har skjedd. Kommentarer på hvordan jeg utfører ting eller tiden jeg bruker på ting, det å komme med en kommentar som "Helt utrolig at det går an å bruke så lang tid på det" gjør ting ikke bedre. Slike kommentarer kan ødelegge mine tanker om det jeg gjør og skape et kaos for meg slik at jeg kan ende opp med å starte planleggingen på nytt, fordi jeg gjerne vil bevise at jeg kan. Jeg vil bevise at jeg er like god som alle andre og begynner da å planlegge en ny metode som kan gå raskere å utføre men det vil faktisk ta lengre tid fordi jeg må bruke lang tid på ny planlegging. 
Med andre ord, jeg er en vanskelig person for mange og umulig og forstå seg på. Det er mye surr og tull i toppen på meg og jeg må ofte le av meg selv for det, at det går an å ha en så "fucked up" hjerne. 


(Bildene er gamle, men det får duge fram til jeg får tatt nye)

Det er nå virkelig på tide at jeg tar tak i meg selv og setter i gang med bloggingen igjen og ikke minst treningen. Det vil bli ganske hardt og en slitsom periode før jeg kommer meg ordentlig inn i rutinen på det, men når jeg først har kommet til det punktet hvor jeg har en rutine på det tror jeg det vil gå ganske greit. Det er det jeg trenger nå, en rutine og et system som passer meg, og dette skal jeg bruke tid på nå ukene fremover! Ønsk meg lykke til med å ta delkontroll over systemet i toppetasjen igjen! 

Les mer i arkivet » Mai 2018 » Februar 2017 » November 2016