hits

HADDE JEG BARE KUNNET.... DEL 1

Hvor kommer alt dette fra? Hvorfor er de der? Uansett hvor mye jeg prøver og kjemper om å holde de borte, holde de skjult for omverden så klarer de på en eller annen måte å snike seg frem og ut. Jeg ba ikke om dette, det må ha vært en grunn, men hva er denne grunnen? Hvorfor skjer det akkurat meg?

Hvordan ting fungerer i mitt hode er et mysterium, selv for meg til tider.. jeg skjønner ikke helt hva som foregår der oppe, eller hvordan jeg skal få full kontroll på det som skjer.

Det er en hard kamp, en hard kamp mot meg selv jeg skulle ønske jeg slapp å kjempe.. Ikke mange kjenner til det problemet, og mange kan tro det er overdrevent. Selv om det ikke syns betyr det ikke at det ikke er der, og stresset med å måtte forklare seg for alle man møter og tiden og energien man bruker er jeg ikke villig til å bruke, alternativet er da å holde de unna, langt unna de rundt meg. Symptomene er der allikevel, folk ser det og begynner å lure, jeg prøver å unngå akkurat dette, men det kommer uansett.. INGENTING går jo, ingenting funker og ingenting hjelper, hvorfor må det være så forbanna vanskelig å forstå? Jeg er annerledes, ja jeg vet det og jeg trenger ikke noen påminnelse om dette hver gang jeg er i en folkemengde eller med folk.. Kan ikke folk bare godta meg slik jeg er?

Å stille spørsmål ut av det blå uten at man i heletatt er inne på tema eller uten at jeg har vist noen tegn til at jeg vil snakke om det, gjør at ting bare blir slitsomt for meg. Jeg godtar spørsmål fra venner og noen ganger bekjente, men fremmede som lurer på alt gjør meg mer sliten.. Ikke spør meg hvorfor, jeg vet ikke selv!

Dette vil ikke si at det er ulovlig å spørre, men man kan vel i det minste spørre "Kan jeg få spørre hvorfor du gjør sånn?" da er det lettere for meg å svare enten "nei" eller "Jeg er annerledes bare, ikke noe jeg styrer selv" og ferdig... Jeg skulle ønske jeg klarte å ta imot bråe spørsmål fra andre, og jeg strever hver dag med å godta dette.. men jeg tror dette er noe jeg aldri vender meg til!

Et avsnitt fra min personlige dagbok:

"Det hadde hjulpet mye å bare få litt ro snart, over en litt lengre periode, slik at jeg rekker å tenke gjennom ting, rekker å få litt kontroll igjen. Hva er det som skjer med meg? Jeg prøver så hardt å være normal, men tankene mine gjør dette veldig komplisert kjenner jeg. Negative tanker presser seg inn uansett hva jeg gjør eller hva som skjer. Jeg er sliten! Vær så snill, la meg få litt ro..."

Det er en mørk stillhet rundt meg som kun jeg selv legger merke til, dette er skremmende og jeg ser ingen utvei... Slik føles det i mitt hode, mine tanker, og derfor er alt negativt. Lyset slipper ikke frem, og hvor mer jeg går mot den lille lyse prikken jeg ser i enden så blir veien bare lengre, jeg føler jeg bare vil stoppe og gå og vente og håpe at lyset kommer mot meg isteden.

Jeg er stresset på samme tid som jeg er drit sliten, jeg er alltid så sliten at jeg bare vil legg meg og sove i flere dager. Men jeg vet at dette kan jeg ikke gjøre så jeg må tvinge meg selv og presse meg til å møte omverden og leve som normalt, hodet mitt vil ikke... hodet mitt vil ikke møte omverden, den vil ikke ut eller leve et normalt liv, den vil bare sitte i mørket og gråte, den vil sitte alene og sove i flere dager uten kontakt fra noen. Et samarbeid mellom dette er det jeg strever hardt med hver eneste dag.

En utfordring for meg er å opptre normalt foran folk, opptre som om jeg er som alle andre når jeg ofte bare vil blåse ut i sinne av noe som irriterer meg litt, ut i gråt fordi hodet mitt er så fult av alt annet så jeg får ikke plass til noe mer, av fortvilelse, bryte sammen i gråt fordi jeg har mistet meg selv for ganske langt tilbake i tid og jeg strever nå med å bygge meg selv opp, jeg føler meg ofte falsk fordi jeg presser meg selv til ting hodet mitt ikke vil men som jeg vet jeg må for å virke normal! En ting jeg gjerne skulle ønske var å ha noen her ved min side hver dag, en som kunne hjelpe meg å bygge meg opp, så jeg slapp å slite med dette selv.

Jeg vil så gjerne få sagt alt jeg tenker på, men da vil vel folk tro jeg er spin spenna gæærn, hehe.

Hadde jeg bare hatt en eller annen som jeg visste kunne takle dette, som jeg visste jeg klarte å si det til uten at den forbanna påtrengende samvittigheten slet meg ned. Hadde jeg bare hatt tiden og energien og samvittigheten til å legge mine plager og tanker over på en annen som kan hjelpe meg å bære dette, uten at den personen får tanker eller plager av dette, noe jeg føler er umulig! Hadde jeg bare kunnet....

Én kommentar

kaosverden89

17.05.2018 kl.23:03

❤️❤️

Skriv en ny kommentar

Linn-Beate Minge

Linn-Beate Minge

21, Halden

Godt blandet! Min hverdag med Tourettes på slep.

Kategorier

Arkiv